Skipsvrak vekker dystre krigsminner

Finn A. Aarøe på brua over til Årøtangen. Ubåtene ble senket like utenfor Verksholmen (bak småbåtbrygga), til venstre for den lyse hytta ved strandkanten. FOTO: ATLE MØLLER

Rett over kollen kom det tyske flyet som slapp bomber mot ubåtene A 3 og A 4 i aprildagene 1940. Finn A. Aarøe var øyenvitne. FOTO: BJØRN HOELSETH

Debatten rundt den forliste krysseren Murmansk og de andre skipsvrakene langs norskekysten vekker dystre krigsminner hos Finn Aarøe.

Bjørn Hoelseth

Som 6-åring opplevde han den dramatiske dagen i 1940 da tyske fly bombet de to norske undervannsbåtene A 3 og A 4 som deretter ble senket av sitt eget mannskap ute i Engebukta. Det ble gjort for at de ikke skulle falle i tyskernes hender.
– Jeg var like innunder kollen bak familiens gård på Engø da et av de tyske bombeflyene strøk rett over meg med kurs mot Hønnerødåsen, eller Rønnsåsen som vi gjerne sier. Der slapp flyet bombelasten sin. Jeg hørte ikke nedslagene med eksplosjoner, men det dreide seg kanskje om en type torpedoer som skulle treffe ubåtene fra vannflaten. I hvert fall ble ikke ubåtene truffet, for senere hørte vi at de var blitt senket av nordmennene om bord, forteller Aarøe, som i dag er 74 år.
Han husker hver en detalj fra både den 17. april 1940, dagene før og etter.

Senket og hevet

De to gamle ubåtene (de var bygd rundt første verdenskrig) hadde sin base ved Teie ubåtstasjon i Tønsberg. De forlot Teie 9. april og opererte i ytre Oslofjord de nærmeste dagene, men fikk ikke utrettet noe. Tyskerne var overlegne til sjøs og i lufta, og A 3 og A 4 forsøkte nærmest å lure seg unna og holde seg skjult.
– Jeg husker de lå fortøyd inntil Sauholmen noen døgn før 17. april. Noen småtrær var hogd ned og brukt som en slags kamuflasje, og mannskapet var faktisk innkvartert rundt om på gårdene her. De våget visst ikke å bo om bord, sier Finn Aarøe mens han gjenskaper aprildagene ute på brua over til Årøtangen.
– Noen år senere var jeg og andre guttunger her vitne til at ubåtene ble hevet av et bergingsselskap, het det Tandberg, tro? De ble slept fra Store Verksholmen der de var blitt senket på under 10 meters dyp, og lå en stund der ved nordspissen av Årøtangen nærmest Engebrygga. Masse utstyr om bord ble tatt i land.

Spennende for barna

– Vi 10-12-åringer syntes dette rett og slett var moro og spennende. Det var masse Colt-revolvere om bord i ubåtene, og noen få av dem fikk vi lurt opp i bøtter som ble tømt ut på isen. Dette var i isløsningen, så det ble isflak etter hvert. Vi rodde ut til de rette flakene etterpå og klarte å lure Colt`ene med ammunisjon opp i båten. Jeg vet iallfall om tre personer som hadde en slik Colt mange år etterpå, smiler Aarøe lurt.
Det hører med til historien at de ribbete ubåtene senere kom til Framnæs mek. Værksted for nedrigging. Skrogene ble gjort om til løftepontonger, mens tårnene ble brukt som moringer, det ene utenfor Lystadslippen, det andre ved en brygge på Asnes.
Den militære undersøkelseskommisjonen av 1945 tok opp saken rundt senkingen. Offiserene ble kraftig kritisert for sin passivitet og for selve senkingen. De forsvarte seg med at båtene ble senket på grunt vann slik at de kunne berges senere og kanskje komme i drift igjen.

Publisert onsdag 20. august 2008 kl. 06:00.

************************

Utdrag fra lokalhistorisk artikkel i Sandefjords Blad "Helg" fredag 10.10.08 om Årø side 21-23 av Tor Bjørvik.
"12. april 1940 ble to tyske ubåter senket på Engøbukta. De ble senere hevet og ble liggende ganske lenge ved fjellet like nord for brua til Engø."

Sandefjords Blad lørdag 11.10.08 side 9, leserbrev fra Roar L. Tollnes;
Ubåter og Engebukta - En korrigering
En liten korrigering til Tor Bjørviks artikkel "Med sjøen som utkomme" i siste "Helg". Bjørvik skriver at 12. april 1940 ble to tyske ubåter senket på Engebukta.

I Finn Olstads "Sandefjords historie", bind 2, side 111, kan det leses;
Det var ikke krigshandlinger i Sandefjord 1940, men 17. april 1940 ble de to norske ubåtene A 3 og A 4 senket av mannskapet på 10 meters dyp utenfor Engebukta.
Våren 1944 ble ubåtene hevet og først bugsert inn til Engøbrygga hvor dette privatfotografiet ble tatt:
Båtene ble senere via Mågerø verft slept til Framnæs mek. Værksted for nedrigging. Skrogene ble omgjort til løftepontonger, mens tårnene ble brukt som moringer, det ene utenfor Lystad slipp og det andre ved en brygge på Asnes.
Dette, samt båtenes videre skjebne, står som bildetekst til et fotografi av en av de hevede ubåtene - der med Kjell Røyeng som "mannskap".

Det var Kjell Røyeng som velvillig lånte fotografiet til bilderedaksjonen. Sammen med kameraten Kjell Hunskaar og et kamera festet de to guttene interessant historie til filmen.
Roar T. Tollnes

Tom Robert Hansen jobber for Biologge, og han avslører fjordbunnens hemmeligheter med mini-ubåt, sonar og øvrig hitec-utstyr. Etterpå tegner han kule 3D-kart, som viser hvordan fjorden ser ut uten vann-

Pålegg kommer

– Utgangspunktet er at Statens forurensningstilsyn (SFT) vil gi pålegg til verft og andre bedrifter om å få undersøkt "sin"havbunn. Jotun har imidlertid valgt å engasjert seg i opprydding før pålegget kommer, sier Tom Robert Hansen.
– Bedriften vil gjerne ordne opp etter seg og har engasjert oss til å kartlegge og analysere situasjonen. Hva finnes av forurensning, og hvordan skal man uskadeliggjøre den? Vi vil gjerne finne mer effektive tildekningsmate- rialer enn vanlig sand, for eksempel.

Jotun vil rydde

– Jotun har vel også mest å rydde opp i?
– Helt sikkert. Brannatten i 1976 satte tydelige spor, også i vannet utenfor. Det ligger bygningselementer og lignende ting på fjordbunnen, sier Tom Robert Hansen.
– En stor utfordring er også TBT. Dette var et selvpolerende bunnstoff for båter. Og TBT var en glimrende idé – i 30 år. Men ettersom vitsen var at bunnstoffet hele tiden avga frisk gift, slik at levende organismer ikke skulle feste seg på skrogene, så ble det avgitt mye gift til vannet og miljøet. Derfor må det antakelig mudres, og Jotun er som sagt en bedrift som vil rydde opp etter seg, sier Hansen.

Ubåttårn

– Mye spennende å finne på bunnen av fjorden?
– Jeg hadde hørt rykter om at Framnæs og Lystadslippen i sin tid skulle ha kjøpt en ubåt for opphugging. Det var visstnok ingen økonomisk suksess, og restene skulle være dumpet. Og ganske riktig, omtrent der hvor jeg ble anvist, lå det et ubåttårn, drøyt 10 meter under vann, på vei ned i sanden. Det er blitt brukt som moring for en lekter, har jeg latt meg fortelle, sier Tom Robert Hansen.

Undervannskartene er fargekodet etter dybde. Her ser vi at det ble mudret for dokk ved FMV, som ligger til venstre, med Stub til høyre. "Kjeglene" på bunnen er uidentifiserte gjenstander. Ill: Biologge

Undervannskameraet avslørte at her ligger et ubåttårn, halvt nedgravd i sanden. Vannet er ikke veldig klart. Foto: Tom R. Hansen

Slik så det ut på ekkoloddet da Tom Robert Hansen dro på leting etter en ubåt. Ill: biologge

Lite liv

Ellers er det ikke så veldig mye liv langs bunnen på de områdene som Biologge har kartlagt. Hansens undervannskamera har imidlertid fanget opp et vesen med lange tentakler, som kan studeres nærmere i levende bilder i avisens nettutgave.
– Hvor mye av fjordbunnen skal dere kartlegge?
– Det avhenger av hvem som vil betale oss. Det kan vel i hvert fall konstateres at det neppe blir kartlagt så mye utenfor Tranga. Der er det ingen bedrifter til å ta regningen. Man kan ikke forlange at båtforeninger eller lignende skal påta seg noe slikt. Mindre bedrifter vil heller ikke ha økonomisk ryggrad til å klare slike oppgaver, så Staten må regne med å gå inn hvis vi skal få renset opp over alt.

Tildekking fungerer

– Har det hjulpet med tildekkingen i Kilen?
– Jeg har vært og undersøkt der inne, og det later til å fungere bra. Det er viktig å finne alternativer til å deponere på Langøya, for det er en veldig dyr løsning. Dessuten vil Langøya bli full en gang.
– Hvor mye har dere kartlagt?
– Vi har vel dekning på 1.600 mål havbunn. På kartene vil man se at det er en del små "kjegler". Det er steder hvor ekkoloddet sier at det finnes ett eller annet, men det kan altså være en drivende plastpose. Vi har ikke sjekket hver enkelt, sier Tom Robert Hansen.