Fakta om Berg interneringsleir:

■ Eneste norske interneringsleir som ble drevet av nordmenn, organisert under Politidepartementet.

■ Oktober 1942 ble Berg tatt i bruk som transittleir for jøder som skulle deporteres.

■ 227 jødiske menn ble sendt fra Berg til Auschwitz. 7 overlevde.

■ Fra januar 1943 til frigjøringsdagen ble leiren brukt til å huse politiske fanger.

Berg fengsel, se denne linken.

Aktuell litteratur:
Bugge, Svein; "Skyggene fra Quislings hønsegård". Den norske konsentrasjonsleiren på Berg i Vestfold. Færder Forlag 2001. ISBN 82-7911-035-6. Sandefjord Bibliotek q 940.534827 B
Se omtale nederst på denne siden.

Haave, Carl og Herstad, Sverre J.: "Quislings hønsegård" - Berg Interneringsleir. I kommisjon Alb.Cammermeyers Forlag, Oslo 1948. Tønsberg Bibliotek 940.534827 Q.

David (17) ble sendt til Auschwitz

DYSTRE FUNN: – Man blir hardhudet, sier krigshistoriker Rune Sørlie. Foto: Kirvil Håberg Allum

TØNSBERG: Et gulnet skolebevis fra 1942 vitner om unge David Bergmanns tid i fangeleiren på Berg før han ble sendt til Auschwitz.

David Bergmann fra Oslo var bare 17 år da han ble hentet av politiet for å være med på oppbyggingen av den siden så fryktede fangeleiren på Berg i Tønsberg. På skolebeviset hans har han selv skrevet med blyant "Ble siktet av NS den 26.10.42 og sendt til Berg interneringsleir." Moren Ruth kom fra Horten, mens faren Moses Martin var trønder.

Hardhudet historiker

– Mange av jødene som satt i fangeleiren på Berg hadde bodd i Norge i generasjoner. De var nok mer nordmenn enn jøder før krigen kom og ble et historisk vendepunkt for det jødiske folket, sier krigshistoriker Rune Sørlie ved Vestfold fylkesmuseum.

Den siste tiden har han gravd i Tønsbergs mørkere historie på loftet på Berg gård. Under gulvene har han lett seg gjennom papirer og mindre gjenstander fra administrasjonen . Nå har han også funnet ting som kan knyttes til de jødiske fangene som satt der under krigen.

– Et par tresko, et visittkort, et skolebevis. Vi har funnet mye mer, og dette vil etter hvert bli utstilt på Berg, sier Sørlie.

– Hvordan er det å grave i disse skjebnene?
– Man blir hardhudet av å jobbe med krigshistorie. De yngste guttene som var i leiren var bare 15 år. Det blir en sterk utstilling. Det kan jeg love.

Rett til Polen

Davids skolebevis forteller at gutten hadde kontorarbeid på mandager, regning på tirsdager og korrespondanse på torsdager. Resten av kortet er utydelig. Han rakk aldri å bli ferdig med skolegangen. Etter at han kom til Berg i striregnet 26. oktober ble han ble sendt sammen med faren, moren og søsteren til Auschwitz. Hans videre skjebne er ifølge det fire bind store oppslagsverket "Våre falne" ukjent. Det vi vet, er at bare sju av 227 jødiske menn fra Berg overlevde oppholdet i Polen.

Les også: «Graver i Tønsbergs nazi-historie»

Samlet verdisaker

Mennene som skulle til Berg hadde ikke mye tid til å pakke før de dro.

– Alle fikk beskjed om at de skulle ta med seg verdisakene sine. Smykker, arvesølv og penger hadde de med seg da de kom. All bagasjen ble beslaglagt og samlet på et lager, forteller Sørlie.

Alle konstablene ved Berg hadde tilgang til lagerets nøkkel.

– Det ble en del plyndring. Ingen så noen gang noe mer til sine personlige eiendeler.

Søker mer historie

Sørlie håper på å komme i kontakt med noen som også kan fortelle mer om historien til fangevokterne. Berg var den eneste interneringsleiren som ble drevet av nordmenn, og flere av konstablene var lokale.

– Vi vet at vi finner store navn fra Tønsbergs forretningsverden blant de som jobbet på Berg. Men nyttige nettverk og gode vennskap blant annet avisredaktører i Vestfold Arbeiderblad og Tønsbergs Blad, har nok holdt dem unna spaltene, hevder Sørlie.

Graver i Tønsbergs nazi-historie

OPP I LYSET: – Her henter jeg opp historie. Bokstavelig talt, sier Rune Sørlie (til høyre).
Gårdsbestyrer Kalle Terray (til venstre) og fungerende fengselsleder Tor Arne Markussen følger gravingen
med stor interesse, Foto: Anne Charlotte Schjøll

TØNSBERG: Under loftsgulvet på Berg gård ligger Tønsbergs mørke historie skjult. Nå kommer nazihemmelighetene fram i lyset.

Rune Sørlie ved Vestfold fylkesmuseum fikk seg en overraskelse da han brakk opp de første gulvplankene på loftet på Berg gård. Under gulvet lå Tønsbergs mørke nazi-historie og ventet.

– Det var helt tomt for dokumenter og gjenstander i huset, men jeg forsto at det måtte være noe under her da jeg gikk loftet etter i sømmene. Da jeg åpnet den første gulvplanken fant jeg arkivet og en rekke effekter fra krigsårene. Det var ganske spesielt, sier Sørli, fotokonservator med 2. verdenskrig som spesialområde på Fylkesmuseet i Vestfold.

"Det hvite hus" på Berg gård, også kjent på folkemunne som Jarlsbergs enkesete, huset i krigsårene administrasjonsbygg og torturkammer for Norges eneste fangeleir drevet av nordmenn, Berg interneringsleir.

– De færreste er klar over at Norges kanskje mest brutale fangeleir lå i Tønsberg. Det er merkelig at denne historien ikke er mer kjent. Nå vil jeg få satt Berg på kartet, sier Sørlie.

Transittleir for jøder

Bergs mørke historie begynte da de første 60 jødene, i alderen 15 - 90 år, ankom 26. oktober 1942 i øsende regnvær. På den halvferdige leiren ble de innkvartert i jordgulvsbrakker uten isolasjon, ovner, senger, stoler eller vann. Hverdagen for jødene, mange fra lokalmiljøet, besto av hardt arbeid fra morgen til kveld, fysisk avstraffelse og tortur. For de fleste av jødene var Berg bare mellomstasjon på vei til fangeleirene i Tyskland. Av de 227 jødene som ble deportert fra Berg var det kun sju overlevende.
Under gulvplankene i det støvfylte loftet har Sørlie så langt funnet dokumenter med lister over innsatte, uniformsrester, og treleketøy som trolig er laget av de innsatte. Nå er han spent på hva som skjuler seg under resten av gulvplankene.

– Det er nesten som å være på skattejakt det her, sier Sørlie.

– Et helvete

– At det var nordmenn som drev leieren, og ikke tyskerne, gjorde ikke forholdene noe bedre. Snarere tvert imot. Det var mye hevnaksjoner mellom lokale ansatte og lokale fanger. Her kunne vokterne herse og drive akkurat som de ville, ingen brydde seg om hva som foregikk på Berg, sier Sørlie.

Behandlingen på Berg var kjent som særdeles hard.

– Fanger ble kledd nakne og måtte leve med grisene og spise grisefôr i dagevis. Stakk de hodet opp av grisebingen ble de skutt. Å komme til Berg framfor en annen fangeleir var ingen fordel. Her var det et helvete, sier Sørlie.

Ønsker informanter

Til høsten ønsker fylkesmuseet, i samarbeid med Berg fengsel, å åpne Berg for skoleelever i 9. og 10. klasse.

– De yngre generasjonene kjenner ikke til Berg. For ungdommene er dette med jødedeportasjon fjernt. Når jeg har reist med skoleklasser til konsentrasjonsleire i Tyskland får jeg ofte spørsmål om det var noen fra Vestfold som ble sendt dit. Nå har vi en unik mulighet til å formidle den historien, sier Sørlie.

Fylkesmuseet ønsker nå å komme i kontakt med alle som har historier å fortelle om Berg under krigsårene.

– Hvis noen har slektninger, objekter som er laget av innsatte eller personlig erfaring fra Berg, er vi interessert i at de tar kontakt. Vi er svært interessert i begge sider av historien, de innsattes og administrasjonens, sier Sørlie.

"Quislings hønsegård"

Berg gikk i 1943 fra å være transittleir for jøder på vei til Tyskland, til å være en leir for politiske fanger. På folkemunne gikk Berg under navnet "Quislings hønsegård", etter en tale Nasjonal Samling-lederen holdt i Horten våren 1943. Motstandsbevegelsen hadde provosert NS og okkupasjonsmakten ved å gå med røde, hvite og blå hønseringer på fingrene 17. mai. "Jeg har tatt konsekvensen av dette, og opprettet en hønsegård for dem på Berg ved Tønsberg", kunngjorde Quisling.

Fengselsledelsen tok initiativ til samarbeidet med fylkesmuseet tidligere i år.

– Vi føler et forvalteransvar, sier gårdsbestyrer Kalle Terray.

Ikke lokk over Berg-historien

Men Svein Bugges påstand om at det er lagt fullstendig lokk over historien (om jødene på Berg høsten 1942) er underlig og slett ikke riktig"

Det var med stor interesse jeg leste artikkelen om "Fangestien" og jøden Moritz Nachtsterns skjebne i Tønsbergs Blads "Magasinet" lørdag 28. oktober. Jeg gleder meg til litteraturuke-arrangementet på Berg mandag 6. november, der blant andre Moritz Nachtsterns datter Sidsel fra Nøtterøy (født i 1946) skal fortelle om sin fars skjebne, fra han i oktober 1942 kom til Berg interneringsleir og via fangeskipet "Donau" 28. november samme år ble sendt til Tyskland. Han endte i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen nord for Berlin - og unngikk å bli drept fordi han var typograf og bla. ble falskmyntner (!).
Historien om Berg, den eneste konsentrasjonsleiren i norsk regi og nord for Tønsberg, kjenner nok ikke så mange til av den yngre garde i dag, og jeg har en mistanke om at historieundervisningen i skolen svikter på det punkt. Men Svein Bugges påstand om at det er lagt fullstendig lokk over historien (om jødene på Berg høsten 1942) er underlig og slett ikke riktig. Som mangeårig journalist i Tønsbergs Blad vil jeg slå fast at vi brakte denne historien ved svært mange anledninger opp gjennom årene. La meg begynne med begynnelsen:
Høsten 1942 var jeg 13 år. Et par hundre meter fra mitt hjem i Tønsberg bodde familien Plesansky - i Adlers gate nær Tyttebærløkka. Sem Plesansky var jevnaldrende med meg og gikk i 7 A på Slottsfjellskolen. Hans yngre søster het Mina. Både de og foreldrene ble sendt med "Donau" til Tyskland og så rett i gasskammer i Auschwitz. Sems og Minas eldre bror Bernhard rømte til Sverige og slo seg senere ned i London som forretningsmann, der han fortsatt bor. Flere ganger var han på besøk hjemme i Tønsberg, og da skrev vi om ham. Jeg besøkte ham også i London i 1980-årene og hadde et helsides intervju med ham i vår avis. Nå heter han Prydal.

Etter krigen ble de nazistiske fangevokterne på Berg arrestert og fikk sin dom - i en rettssak over flere dager i "Handelsstanden" i Nedre Langgate i Tønsberg. Jeg husker vi sto og ventet på de ynkelige fangene på vei fra bilene og inn i bygningen. Avisene hadde store oppslag og fyldige referater fra rettssakene.
I 1948 kom boken "Quislings hønsegård" (boken kan lastes ned fra denne linken) som jeg bringer fram fra min bokhylle og der jeg leser om grusomhetene på Berg. Den er skrevet av flere norske politiske fanger, men har likevel fyldige kapitler om jødenes innmarsj i leiren og redselsnatten til 27. november, da jødene ble beordret ned til jernbanetoget og så videre inn til Oslo, "Donau" og Auschwitz. Resten av boken gir levende skildringer av livet i leiren fram til frigjøringen i mai 1945 - samt oversikt og bilder av de fleste fangene, dog ikke jødene. Det er en avslørende bok, der alle fangevokterne blir nevnt med navn, bilde og karakteristikker.
I 1949 kom så boken som Moritz Nachtstern skrev: "Falskmyntner i Sachenhausen", der han skildrer hvordan han ble spart fra gasskammeret ved å være typograf og bl.a. lage falske pengesedler, som skulle slippes med fly over England som et ledd i å ødelegge landets økonomi. Boken er dessverre utsolgt, men skal nå trykkes opp igjen. Der får tiden på Berg en vesentlig plass.
I 1989 kom boken "Vestfold i krig", som ble utgitt av en egen bokkomité bestående av representanter fra Milorgs distriktsledelse, fra avsnittsledelse og fra områdene. Den ble skrevet av lektor Egil Christophersen og inneholder bl.a. et fyldig kapittel nettopp om jødene og Berg. Ved krigsutbruddet i 1940 bodde det 42 jøder i Vestfold. De aller fleste av dem ble gasset i hjel i Auschwitz .

I november 1992 ble 50-års minnet om grusomhetene på Berg i 1942 markert med en større samling på Berg, som i dag er fengsel av den åpne sorten. Jeg dekket denne markeringen for Tønsbergs Blad med flere større reportasjer, blant annet ved intervju med Michael Melchior, overrabbiner i Norge. Det ble en verdig markering, som TBs lesere nok fikk med seg.
I maidagene 1995 deltok jeg som TBs utsendte noen dager i konsentrasjonsleirene Sachsenhausen og Ravensbruck nord for Berlin for å være med på 50-års feiringen av Tysklands kapitulasjon. Tusener på tusener av tidligere fanger møttes, blant annet fra Norge og Tønsberg, og jeg brakte et par helsider fra den begivenheten. Der var også Berg og jødetransporten derfra nevnt.
Så, i 2001, kom Svein Bugges bok "Skyggene fra Quislings hønsegård", trykket på Færder Forlag i Tønsberg. Svein Bugge var inspektør i Kriminalomsorgen region sør og tidligere mangeårig ansatt både på Berg og Bastøy. Det er en ypperlig bok, hvor forfatteren tar for seg hele historien om Berg.
Nå får interesserte en ny anledning til å gjenoppfriske sine kunnskaper om Berg. Det skjer som et ledd i Litteraturuka i Vestfolds 10-års jubileum. Dagen på Berg er mandag 6. november, og da vil man få enda et eksempel på at det så visst ikke er lagt noe lokk over hva som skjedde med jødene på Berg i oktober - november 1942!

Jødeleiren

VONDE MINNER: Sidsel Nachstern husker farens mareritt, da han gråt om nettene og sa at han skulle vært død.

TØNSBERG: Det var her pappa begynte marsjen til marerittet den 28 oktober 1942. 64 år etter er Sidsel Nachtstern tilbake på Berg.

To blanke øyne kikker nedover det våte gresset. Over porten, ned mellom de store trærne nedenfor Berg fengsel. Ned mot togskinnene. Akkurat som faren gjorde en gang i november i 1942. Da han skulle sendes ut av landet for å dø.

Tre konsentrasjonsleirer. Sidsel Nachtstern fra Nøtterøy stanser blikket på en haug råtne poteter i gjørma.
– Det er sterkt.
– Sterkt å være her.
Sidsel går sakte i det høstvåte gresset, langs den gamle stien, den samme stien pappa fulgte. Hun kjenner farens historie. Det har hun gjort siden hun var 12, siden den dagen hun fant pappas bok i bokhylla.
– Jeg gråt og gråt mens pappa holdt rundt meg. Slik satt vi. Lenge.
Pappa heter Moritz Nachtstern, en norsk jøde som overlevde tre konsentrasjonsleirer under annen verdenskrig. I 1949 ga han ut boka "Falskmyntner i Sachsenhausen". Nå har Sidsel relansert pappas historie. Historien hun kjenner så godt.
Men her har hun ikke vært før. Her det hele startet.

– Avstigning! Fort!
Resten av turen fram til Berg foregikk til fots. Vi var om lag 200 fanger som trasket over de sørpete myrene. Våte og trøtte kom vi fram til denne leiren tyskerne hadde gitt sine norske åndsfrender lov til å opprette.

Gravde med hendene. 26. oktober 1942. Vidkun Quisling har beordret norske jøder arrestert. To dager senere blir Moritz Nachtstern hentet hjemme i Oslo og stuet inn i en kuvogn.
Gutter på 15 og menn på 80 står tett i tett inne i den stinkende vognen. Toget stopper nedenfor den nyanlagte konsentrasjonsleiren like nord for Tønsberg. Regnet pisker de slitne fangene mens de marsjerer opp til det som skal bli en av de verste av alle norske konsentrasjonsleirer, Norges eneste konsentrasjonsleir som blir drevet og voktet av norsk nazipoliti.
Leiren har ingen gjerder, husene ingen gulv. Jødene blir stuet inn i de halvferdige brakkene, regnet siler fra taket, truslene hagler gjennom veggene. Den som åpner et vindu eller en dør, blir fylt med bly.
Jødene blir satt i arbeid. Gjerder skal bygges og grøfter skal graves. Med hendene. Jødene bygger sin egen konsentrasjonsleir. Belønningen er en halv liter suppe og et kvart brød om dagen.
Sidsel Nachtstern peker opp mot den gamle hovedinngangen ved Berg fengsel. I enden av veien ligger Det hvite hus, den gamle kommandantboligen. Hundre meter nedenfor den ligger jernbanesporet. Der stoppet toget 28. oktober 1942.
– Forholdene her var forferdelige. Det var ingen sanitære forhold, fangene fikk kålsuppe hver dag. De ble sparket og slått, og det fantes ingen oppvarming. Det er sterkt å tenke på at pappa opplevde det.
Sidsels øyne er blanke. Men hun gråter ikke. Ikke slik som hun gjorde den gangen hun var 12 og leste farens bok.
– Jeg og pappa hadde et unikt forhold. Vi var utrolig glade i hverandre, sier Sidsel.
Hun forteller med varme og begeistring om faren. Stemmen er stødig. Hendene urolige.
– Jeg kjenner det på pulsen. Pappa var her. Det tar fram minner. Minner jeg ikke visste at jeg hadde.

Gis ut i Tyskland. Minnene er vonde. Men hun vil aldri glemme dem.
– Vi må ikke glemme hva som er skjedd. Derfor vil jeg gi ut pappas bok igjen. For at ingen skal glemme historien. Det er en viktig historie.
Bladene på trærne nedenfor flagrer. Et tog suser langs skinnene. På det samme sporet toget stoppet på en oktoberdag for nøyaktig 64 år siden.
Historien om hva som skjedde for 64 år siden lever ennå. Så levende er den, at den skal gis ut både i Tyskland, Østerrike og Sveits.
– Det er helt fantastisk. Jeg er så glad for å få hedre pappas minne på den måten. For at historien får leve videre, sier Sidsel.
Hun trekker porten til side og går med rolige skritt langs den gamle stien. Forbi en flokk nysgjerrige sauer, forbi store trær med gule blader. De var nok langt mindre den gangen regnet pisket slitne fanger på vei til dødens venterom.
Moritz Nachtstern ble vekket midt på natten 26. november 1942. Jødene ble delt opp i to grupper. Menn som var gift med ikke-jødiske kvinner i den ene, single og menn gift med jøder eller andre såkalte ikke-ariske kvinner i den andre. Moritz tilhørte den siste. Gruppen som ble stuet inn på et godstog like utenfor Tønsberg, gruppen som kunne se venner og kjente spasere utenfor togvognene som kjørte gjennom Oslo, men som ikke torde rope i redsel for å bli skutt. Gruppen som ble lastet inn på lasteskipet "Donau" og fraktet til Tyskland og videre til Polen. Til konsentrasjonsleirer og døden.

Nå er det slutten, sa jeg til meg selv da vi hinket inn på et annet rom for å få våre kartotekkort med til legen. På kortet sto det trykt: Navn:… Alder:… Nasjonalitet:… Død:… Det var bare siste rubrikken som ikke var fylt ut. Det var som å lese sin egen gravskrift.

Siste som ble ropt opp. – Pappa var nesten død, forteller Sidsel.
At legen i Auschwitz tilfeldigvis likte norske jøder bedre enn andre jøder, gjorde at han slapp unna gasskammeret en vinterkveld i 1943. At Moritz var typograf av yrke, gjorde at han kom seg ut av den største og mest beryktede konsentrasjonsleiren i siste liten, og ble sendt til Sachsenhausen. For å forfalske penger.
– Tyskerne ville produsere enorme summer falske penger og slippe dem fra fly over England. Slik ville de ødelegge Englands økonomi, forteller Sidsel.
Hun smiler til historiker Bjarte Bruland. Han har skrevet etterordet i boka.
– Det ble et taktisk spill for fangene. De måtte jobbe så fort at vokterne ikke ble mistenksomme, men ikke så fort at jobben deres ble overflødig, forteller han.
Det rasler i gule blader. Et nytt tog suser langs skinnene.
– Tilfeldighet etter tilfeldighet gjorde at pappa holdt ut. Flaks, tror jeg, sier Sidsel.
Som den gangen han sto i kø for å få tatovert fangenummer på armen, og en livredd medfange foran ham i køen ba om å få bytte plass med ham for å utsette det uunngåelige. Moritz Nachtstern byttet. Da tyskerne senere plukket ut typografer til falskmyntneriet, var Moritz den siste som ble ropt opp.
– Han hadde så dårlig samvittighet. Pappa trodde alltid at han hadde overlevd fordi de hadde byttet plass. Men i ettertid viste det seg at fangenumrene allerede var bestemt, etter alfabetet. Mannen var nok allerede død, det var derfor han ikke ble ropt opp den dagen. Det fikk aldri pappa vite. Det er vondt å tenke på.

Mareritt. Moritz Nachtstern kom til Sachsenhausen for å forfalske britiske pund og amerikanske dollar. Han var der helt fram til krigens slutt i 1945. Til sammen ble 771 jøder deportert ut av landet og til konsentrasjonsleirer i Polen og Tyskland. Bare 34 kom tilbake. Av dem hadde sju sittet på Berg. Moritz var en av dem. Han kom tilbake til Norge, traff kjærligheten i Rachel, fikk datteren Sidsel og sønnen Jan. Moritz overlevde. Men ikke uten arr.
– Jeg husker marerittene. Han gråt om nettene, jeg kan huske han ropte at han skulle ikke være i live, han skulle ikke ha byttet plass med mannen foran ham i køen. Det var fryktelig trist å oppleve pappa slik. Jeg var jo så ufattelig glad i ham.
Moritz var likevel en av dem som kom seg bra etter krigen. I 1949 ga han ut historien sin som bok. Ti år senere ble han krigsinvalid på grunn av store smerter i kroppen og psykiske problemer.
– Det er klart det setter enorme spor å oppleve noe slikt. Jeg ble selv livredd da nynazismen kom på 70-tallet. Jeg meldte meg ut av trossamfunnet, og gikk litt under jorda. Jeg fikk glimt av meg selv i konsentrasjonsleir, forteller Sidsel.
Det hender hun blir redd. Fordi hun har jødiske foreldre.
– Mange vonde minner kom tilbake da det ble skutt mot synagogen i høst. Det vekker en uro i meg. Det skjer noe med en når man vokser opp med foreldre som ble arrestert på grunn av rasen. Nei, ikke bruk det ordet. Det er et forferdelig ord.
Sidsel rister på hodet og holder blikket hardt mot den våte bakken.

Båten dampet innover Oslofjorden. Junisola glimtet i blanke vindusruter på begge sider av verdens vakreste fjord.
Snøhvite måsepar kretset skravlende over skipet, og på den blanke sommerfjorden ble fargegnistrende kanoer padlet fram av solbrente gutter og jenter.
Jeg gjemte meg bak en livbåt og gråt.

Moritz Nachtstern døde 67 år gammel. Sidsel savner ham fortsatt. Hun håper folk lærer av historien. Historien hun kjenner så godt.

(Teksten i kursiv er utdrag fra boka "Falskmyntner i Sachsenhausen".)

ane.hunstadbraten@tb.no

Norges verste

TØNSBERG: Nordmenn har all grunn til å skamme over hva som skjedde i Norge under annen verdenskrig.

– Vi trenger ikke være stolte, sier Svein Bugge.
Han jobbet på Berg i 12 år før han ble inspektør i Kriminalomsorgen region sør. Han har skrevet bok om den gangen det Berg fungerte som konsentrasjonsleir.
– Berg var den eneste leiren som ble drevet og voktet av norsk politi. Den var underlagt norske nazimyndigheter, forteller Bugge.

Verre enn tyskerne. Norge har ingen plettfri fortid. I grunnloven av 1814 var det forbud mot jøder i Norge. Forbudet opphørte. Helt fram til 1942. Da sparket norske nazimyndigheter i gang loven fra det norskeste år av dem alle. Jøder ble arrestert. 771 ble deportert. Bare 34 kom tilbake i live.
Danske myndigheter var langt mer vennlige mot sine egne, og fikk de fleste jødene over til Sverige. 481 danske jøder deportert. 427 overlevde. Boken "Skyggene fra Quislings hønsegård" er bygget på en bok de overlevende Berg-fangene selv skrev og ga ut i 1948. Etter at de fleste jødene ble deportert i november 1942, ble leiren åpnet for andre fanger. De forteller om forferdelige forhold.
– Flere kom fra Grini, som er kjent for å være et av de verste fengslene. Grini-fangene sa de var kommet fra himmelen til helvete da de kom til Berg. Noen av de norske vaktene var verre og tøffere enn de tyske, sier forfatter Bugge.
Men det var det ikke mange nordmenn som visste. En ting var å kjempe i fronten for tyskerne. Noe helt annet var å mishandle sine landsmenn.
– Det var naivt, men ingen trodde at noe slikt kunne skje i Norge.
Det skjedde. Norske vakter tvang sine landsmenn til å krype i gjørmen og kravle i grisebingen.
– Bare for å plage dem, forteller Bugge.

Lokk over historien. Ingen fanger døde mens de var på Berg. Berg hadde ingen henrettelsesplass som de hadde på Grini.
– Men de hadde Auschwitz.
Berg spilte en betydelig rolle i spillet om å utrydde jødene. En tredjedel av de norske jødene var på Berg i den dramatiske novembermåneden i 1942.
– Berg ble en transitt hvor jødene ble samlet før de ble deportert ut av landet.
Svein Bugge er overrasket over så få kjenner historien om hva som foregikk på leiren like utenfor Tønsberg.
– Det er lagt fullstendig lokk over historien. Det er merkelig. Det er en viktig historie, sier han.

FAKTA: Jødene på Berg

* Berg interneringsleir ble bygget i 1942.
* Motstandere av nazismen brukte hønseringer for å markere sin motstand. Vidkun Quisling svarte med å opprette en hønsegård for "hønsehuene" på Berg. Leiren ble kalt Quislings hønsegård.
* 28. oktober 1942 ble de første jødene arrestert og plassert på Berg. De jødiske fangene fikk i oppgave å bygge ferdig leiren. 26. november samme år ble fangene delt inn i to grupper; de som var gift med norske kvinner, og de som var ugifte eller gift med ikke-ariske kvinner. Den siste gruppen ble deportert til konsentrasjonsleirer i Tyskland og Polen.
* 227 jødiske menn ble sendt fra Berg til Auschwitz. Sju overlevde.
* I februar 1943 ble de første ikke-jødiske krigsfangene plassert på Berg. Det var fanger som viste motstand mot krigen.
* I dag er det kun kjøkkenbrakka og grunnmuren på den gamle latrinebrakken som står igjen fra krigens dager. I kjelleren under kjøkkenbrakka står fortsatt cellene slik de sto for mer enn 60 år siden.
* I de første årene etter krigen fungerte Berg som overgangsfengsel for landsviksdømte.
* I 1951 ble Berg omgjort til en arbeidsskole for unge lovbrytere, og i 1965 til et ungdomsfengsel.
* I 1975 ble Berg gjort om til et vanlig fengsel, og er i dag et fengsel med lavt sikkerhetsnivå for fanger som hovedsakelig har sonet en lengre del av dommen i et annet fengsel og tydelig ønsker å endre sitt levemønster.

Fra Quislings hønsegård

Svein Bugge:
«Skyggene fra Quislings hønsegård».
Færder forlag.

Igjen har Svein Bugge kastet seg over en lokal fengselsanstalt. Med boken Skyggene fra Quislings hønsegård har også Berg – med forskjellige «etternavn» – fått sin dystre historie skikkelig nedtegnet. Det er blitt en sorgmunter beretning om en lokal og nasjonal skamplett fra krigens dager mot dagens nesten ukontroversielle kriminalomsorg i frihet, «et fengsel til bedre livsmønstring».
Det er altså fortidens skygger forfatteren lar innsatte og ansatte leve og lide under. Begrepet Quislings hønsegård har han hentet fra naziføreren selv under et hirdstevne på Borre-haugene pinsen 1942: «17. mai gikk endel mennesker med hønseringer på fingrene(…). Vi skal opprette hønsegårder for dem. Her i nærheten av Tønsberg vil vi således få i stand en stor hønsegård». Uttalelsen skapte ifølge partiavisen den gang, Fritt Folk, stor munterhet blant de fremmøtte.
Munterheten var erstattet med vel en begrunnet frykt og redsel da de første gjestene rykket inn senhøsten samme år. Først 60, senere flere hundre jøder, ble stuet sammen i bare halvferdige brakker uten køyer, uten kjøkken, uten latriner, uten varme. For de fleste av dem ble Berg bare en mellomstasjon for senere tilintetgjørelse i gasskamrene på kontinentet.
Snart kom turen til norske jøssinger. Selv om behandlingen av disse og deres skjebne ikke kan sammenlignes med jødenes, ble ydmykelse og menneskeforakt også kjennemerket for norske NS-medlemmers opptreden overfor disse egne landsmenn. Innsatsen fra skrekkveldets forkjempere som Eivind Wallestad, Leif Lindseth og Alf «Loven» Kjølner og en rekke andre blir brettet ut med fullt navn i boken.
De fleste er borte nå, men historiens dom vil for alltid henge ved dem som solgte sjel og sinn for en forrædersk og i dette tilfellet brutal sak. Fortsatt kommer det nå og da bøker som forsøker berettigede Quislings og nazistenes maktovertagelse og svik. Bugges beretning er en ubehagelig, men nødvending påminnelse om at konsentrasjonsleiren på Berg var noen nordmenns egen oppfinnelse - faktisk mot tyskernes vilje.
Forfatteren har brukt alle tilgjengelige kilder - ikke minst det gjemte og nesten glemte skriftet «Quislings hønsegård» fra 1948. Han siterer flittig mange og lange artikler også fra aviser og her dertil med en serie autentiske beretninger fra fanger og fagfolk. Det er videre gitt bred plass til muntre innslag fra fangelivet på Berg. I elendigheten var det heldigvis også rom for humoren. Således har Bugge like meget hatt rollen som redigerer som forfatter. Det fortjenstfulle er ikke minst at han har påtatt seg oppgaven og gjennomført den med bravur.
Selv om krigstiden dominerer, er også Berg som senere ungdomsfengsel med mange betegnelser og vrier viet bred oppmerksomhet. Tiden som behandlingsanstalt for kriminell ungdom var omstridt. Det toppet seg med mytteriet i 1960 da tolv ungdommer slo ned voktere og rømte. Det var da den kjente og avholdte Sem-sorenskriver Munthe i sine domspremisser også rettet en flengende kritikk mot systemet. «Psykologisk befamling» og «sjelekluss» overfor unge var karakteristikker som lenge ble stående og etter hvert førte til en fullstendig nytenking i behandlingen.
Boken er på 256 sider – spekket med fakta og et velredigert persongalleri. Det gir den en ekstra kildehistorisk styrke. Så kan det diskuteres om forfatter og forlag ikke kunne spart noe plass for eksempel fra dryg omtale av stedet Berg og grevskapet Jarlsbergs gammelhistorie. Litt hastverk i korrekturlesingen har medført noen unødige feilstavinger.

Knut Mello

Publisert fredag 30. november 2001

Beretning fra et helvete

Berg Fengsel av i dag er så nær en idyll et fengsel kan komme. Men i tre år, fra 1942 til 1945, var Berg kjent som «Quislings hønsegård», en fangeleir der jøder og politiske fanger ble mishandlet og torturert. Nå kommer Bergs brutale historie i bokform.

I fjor utga Svein Bugge en bok om Bastøyas historie, der de uhyggelige forholdene ved skolehjemmet fikk sin skildring. I kjølvannet av denne boken ble han tipset av en journalist om at også Berg burde få sin bok, og Bugge, som selv har jobbet ni år ved Berg Fengsel, tok utfordringen på strak arm. Nå slippes «Skyggene fra Quislings hønsegård» på Færder forlag.
Som noen vil vite, eksisterer det allerede en bok om krigstidens Berg, «Quislings hønsegård», en samling anekdoter og historier fortalt av fangene som selv satt der, utgitt tre år etter krigen.
– Når jeg likevel føler det er berettiget med en ny bok, er det blant annet fordi det står i forordet til «Quislings hønsegård» at Berg-fangene håper boken kan bli kildemateriale for fremtidig historisk granskning. Dessuten har jeg med litt av Bergs historie både før og etter krigen. Jeg ville gjerne få med hvordan Berg har forvandlet seg fra et redselsfullt sted til et av Norges mest veldrevne fengsler, sier Bugge, som er bosatt i Borre og jobber som inspektør i Kriminalomsorgen region sør.