Ask-gruppen i Sandefjord

Tilbake til meny for krigsminner

Alle tre ble arrestert 15.03.1941, dømt til døden 22.11.1941, henrettet 04.12.1941.

Bilde på side 233 i boken; Christophersen, Egil; "Vestfold i krig", utgitt av Bokkomitéen Vestfold i krig, Tønsberg 1989, ISBN 82-991995-0-6

"I Sandefjord oppstod den såkalte "Askgruppen" sannsynligvis høsten 1940. De sentrale personer var poitikonstabel Øyvind Ask, student Andreas Bertnes og ingeniør Johan Midttun. Det hele startet trolig som en ren omgangskrets hvor venner og kjente kom sammen og drøftet politikk. Bertnes var en ivrig radiomontør, og de diskuterte mulighetene for å bygge en radiosender. Hensikten var først og fremst å forsøke å få kontakt med hvalfangerne ute. Ved krigsutbruddet var det nemlig flere tusen mann fra Sandefjord-distriktet på hvalfangst. Disse hadde de pårørende ingen forbindelse med, og alle var naturligvis interessert i hvordan det stod til med dem. Men tanken med senderen var dessutten å søke kontakt med England. Til tross for den faren dette kunne medføre, bygde Bertnes senderen på egen hånd og eksperimenterte fra en hytte i nærheten. Det er mye som tyder på at målet også var å bygge opp en organisasjon som skulle øve motstand mot okkupasjonsmakten. I alle fall gjorde flere i denne kretsen, bl.a. Øyvind Ask (HHI-pk. 97, Rolf Thoresen skulle skaffe opplysninger om NS-medlemmer og forøvrig lodde stemningen i partiet), Sverre Vefling (Rolf Tufte har fortalt til forf. at han fikk forespørsel Fra vefling om å bli med), og Bredo Haraldsen henvendelser til folk om å bli med i illegalt arbeid. Haraldsens initiativ skulle komme til å bære gode frukter. I februar 1941 møttes lektor og løytnant i infanteriet Ragnar Saugestad og vernepliktig offiser O. W. Pindsle i Haraldsens hjem, hvor de drøftet oppbyggingen av geriljaorganisasjon med  vernepliktige offiserer som ledere. O. W. Pindsle satet seg straks i forbindelse med en rekke personer som han mente hadde "den rette innstilling". (Rapport nr. 1 fra avsn. 154 av O. W. Pindsle, datert 1947, Norges Hjemmefrontmuseum).
Imidlertid hadde tyskerne kommet på sporet etter gruppen, og 15. mars 1941 slo Gestapo til og arresterte Øyvind Ask, Andreas Bertnes, Johan Midttun, Sigurd Gaasholt, Thor devik, Bredo Haraldsen, Sverre Vefling, Oliver Bingen og Arne Skau-Olsen (flg. bygger på A. Weisener: Nordmenn for tysk krigsrett 1940/42, Oslo 1954). Som så ofte, var det angiveri med i spillet (angiveren ble senere likvidert). Men det er også tydelig at gruppens virksomhet hadde foregått litt for åpenlyst. At flere av medlemmene var engasjert i illegalt arbeid, var kjent blant mange i byen (Trygve Kristoffersen, senere våpeninstruktør i D 15, har fortalt forf. at gruppen nærmest var samtaleemne i byen, ref. av denne samtalen på Norges Hjemmefrontmuseum). Dette er et velkjent trekk i Milorgs første arbeidsår (jfr. Kjeldstadli: Hjemmestyrkene I s. 125-26). de som tok kampen opp på et tidlig stadium, hadde ingen erfaring når det gjaldt å dekke seg. Det tok tid før de lærte at security-reglene måtte tas langt mer alvorlig enn tilfelle var i den  første oppbyggingsperioden (jr. div. rapporter m.m.  fra okkupasjonstiden ved K. Møyen). Dette betydde naturligvis ikke at ethvert risikomoment kunne fjernes. De harde slag som rammet Milorg helt til våren 1945 taler klart om det.

Hvordan så tyskerne på "Askgruppen"? I den  tyske Reichkriegsgericht's  Anklageverfügung står det;
(flg. sitater er tatt fra Reichkriegsgericht's  Anklageverfügung datert Berlin-Charlottenburg 5, den 21/10-1941. Stemplet Geheim. En kopi av denne fikk Johan Midttuns familie tak i etter frigjøringen. Forf. har fått låne den, og en fotostat finnes nå i Norges Hjemmefrontmuseum. Understrekningene er gjort i den tyske originalen).
 "Etwa seit Oktober 1940 fanden sich die Bechuldigten --------, als "Gute Norweger" su einem "Zirkel" zusammen . -------. Zweck des "Zirkels", zu dem auch die Mitte Februar 1941 nach England abgereisten Beschuldigten Oberleutnant Hugo Haraldsen und Einar Stenersen gehørten, war, eine Organisation aufzuzehen, in der zuverlässige Norweger zusammengefasst werden sollten, om ein militärischen Vorgehen gegen die deutschen, Besatzungstruppen für den Fall einer für Deutschland ungünstigen Kiegsentwicklung vorzubereiten". Og videre ----------- "in dem Kriegsgebiet der deutschen Wehrmacht Nachrichten einzuziehen versucht zu haben in der Absicht, sie dem Feide oder zu dessen Nutzen einem anderen mitzuteilen".
Denne virksomheten var "Verbrechen" nach § 91 b Reichsstrafgesetzbuch, § 2 Kriegssonderstrafrechtsverordnung, §§ 47, 72 reichstrafgesetzbuch, § 161 Militärstrafgesetzbuch ----".

Den 22. november 1941 falt domme. Øyvind Ask, Andreas Bertnes og Johan Midttun fikk dødsdom og ble skutt den 4. desember 1941 (Dagfinn Hauge; Slik dør menn, Oslo 1945).
Sigurd Gaasholt, Thor Devik, Sverre Vefling, Oliver Bingen og Arne Skau-Olsen fikk flere års tukthusstraff.
Verken Gaasholt eller Devik overlevet fangenskapet.
Bredo Haraldsen derimot ble blankt frifunnet (Albert Wiesener; Nordmenn for tysk krigsrett 1940-42).
Dette var av stor betydning for det videre arbeid. Haraldsen hadde som nevnt hatt kontakt med O. W. Pindsle som hadde kontakt men en rekke personer. Forholdet mellom disse to ble ikke avslørt, og da arbeidet senere ble tatt opp igjen, kom O. W. Pindsle til å spille en rolle igjen.

Opprullingen og den harde dommen i Sandefjordsaken er et av mange eksempler på hvordan tyskerne skjerpet kampen mot den norske motstanden etter årsskiftet 1940/41 (jfr. Kjeldstadli: Hjemmestyrkene I, s. 118-127). Men det tilsiktede resultat uteble. Istedenfor å bryte ned mostandsviljen, intensiverte overgrepene kampviljen og hatet mot okkupanten. Ask, Bertnes og Midttuns offer ga inspirasjon og kraft både til dem som hadde vært deres nære kamerater og til dem som inntil da hadde holdt seg utenfor illegalt arbeid (I HHI-pk 97 finnes flere utsagn om at dette var den direkte årsak til at de gikk aktivt inn i kampen).

http://www.scandion.no/sognogfjordane/gulen/lokalhistorie/krigsminner/illegalt.html
Askgruppa i Sandefjord 
Johan Midttun frå Eivindvik i Gulen vart henretta for illegalt arbeidt alt i desember 1941. 
Midttun var ein av leiarane i Askgruppa og vart arrestert av Gestapo 15 mars 1941. Ein større rassia kom i Sandefjord og Larvik-området litt seinare i mai månad, og ved denne rassiaen vart det henta minst 25 personer. Dei gjekk til og med til middagsbordet i eit brullaup og plukka dei mistenkte med seg. Askgruppa opererte på ymse felt, men det var helst på radiofronten, rapporter til England og så hjelp til flyktningar vestover til England og austover grensa til Sverige. Det vart avsagt dødsdom over fleire av dei som var med i gruppa. Johan Midttun som var i leiinga fekk alt sin dødsdom 13. september 1941 og den vart fullbyrda 4. desember same året. Ein av dei fire som sat fengsla på Akershus før denne datoen, fekk blindtarmbetennelse og vart sendt opp på Ullevål sykehus. Dette var Skau Olsen og han greidde å få overtalt ei sjukesøster til å skaffe seg ein nøkkel og på den måten kom han seg ut av sjukehuset. Ei tid i dekning,så bar det over grensa til Sverige og vidare til England. 
Han var til då den første med dødsdom som hadde greidd å rømme. Han redda livet. 
Johan Midttun fylte 50 år mens han sat i fengsel på Akershus. 
Midttun, Johan, ingeniør, Sandefjord. Født 10. juli 1891 i Gulen, s. av Otto J. Midttun, f. 1854 i Gulen, og Nikoline f. Mølmesdal, f. i Lavik. 
Gift 1917 i Bergen med Sophie Charlotte, f. 1891. Teknisk skole, motorkurs. Dreiv spionasje- virksomhet og sendte opplysninger til norske styrker i England. Blei arrestert 15. mars 1941 og skoten på Akershus 4. desember s. å. Broren Hjørleiv omkom 1942. 


I denne boken
Hauge, Dagfinn; "Slik dør menn". Forelagt ved Norsk Kunstforlag. 2. opplag januar 1963. ISBN 82-90069-04-9 (Sandefjord Bibliotek 940.547 H, 17959.001).
fra side 37-43 beskriver forfatteren sitt møte med de tre fra Sandefjord mens de venter å bli henrettet.

http://terskler.wordpress.com/tag/slik-d%c3%b8r-menn/

Dagfinn Hauge – “Slik dør menn”
september 22, 2009

Det var bare åtte dager senere.
Igjen hadde tre nordmenn fått stadfestet sin dødsdom. Det var de tre fra Sandefjord: Johan Midttun, Øivind Ask og Andreas Bertnes. De hadde fått i stand en sender og søkt forbindelse med England. Lenger var de ikke kommet før en angiver sørget for at de ble stanset.
Vi satt i samme celle som de fem uken før. Dommen var falt for 10 dager siden, men stadfestelsen pleide å ta lenger tid, så denne kvelden kom helt uventet.
De var så forskjellige som de kunne være de tre, alder, lynne og utseende. Men allikevel så like i sin iver etter å tjene Norge.

Midttun var vokset opp i vindharde skjærgården vestpå, og den staute skikkelsen bar preg av det. Fåmælt var han, men det som ble sagt, kom med stille styrke. En tillitsfull barnetro hadde han tatt med seg fra heimen, og ingenting hadde rokket den. I kveld mer en noensinne var det hans beste styrke.

Ask var mer følsom og meddelsom. Alt han sa og gjorde var preget av hans varme hjertelag.

Bertnes var bare unggutten, men det var noe viljefast og bestemt i det åpne, ærlige ansiktet. Ikke en mine bar bud om uro og angst.

Vi setter oss ved et langbord. Midttun på den ene siden, vi tre på den andre. Det er helst Ask som fører ordet til å begynne med. “Hvordan er det etter døden, Hauge?” Det kom så alvorsfullt og intrengende. Hele mannen spurte.”

 

Utfyllende artikkel om Trandumskogen i "Nordisk Kriminalteknisk Tidsskrift" aargang 16 - 1946 side 13-21.
 

Tegnet originalskisse over gravplassene på Trandum 20. juni 1945. Fra Nordisk Kriminalteknisk Tidsskrift" aargang 16 - 1946 side 14.

http://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_S._Andersen

Se denne linken linken http://www.territorioscuola.com/wikipedia/en.wikipedia.php?title=Johannes_S._Andersen og http://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_S._Andersen
Søk etter Øivind Ask.
After his return to Norway in 1942, the Norwegian resistance ordered Andersen to carry out an assassination of well-known informer Raymond Colberg²² and then make good his escape to Sweden. Colberg had been active in the Sandefjord area, uncovering an illegal radio transmitter. This led to the arrest of eight resistance members in March 1941,²³ three of whom were executed (Øivind Ask, Andreas Bertnes and Johan Midttun were shot 4 December 1941).²⁴²⁵ Andersen carried out the assassination of the Abwehr agent together with his wife and two acquaintances ,¹ kidnapping him and killing him at the animal hospital Chevals kjeller.²⁶ According to Ruth Andersen's later interrogation records, the killing was carried out by crucifying him with four knives and crushing his bones with iron pipes, then dismembering the body, putting it in a container for animal carcasses and dumping it in the river Akerselva. The confession may have been made under torture, and included no reference to the bullet holes found on Colberg's corpse when it was recovered.²⁷²⁸ According to historian and leader of Norway's Resistance Museum, Arnfinn Moland, the claims of Colberg having been tortured and mutilated are fabrications. Moland cites autopsy reports and German archives to back up his claims.²⁹³⁰ Colberg's body was discovered by a Norwegian civilian on 15 June 1942 with two 7,62 mm calibre bullet holes in the head,²¹ and was identified through Colberg's dental records.³¹ The killing was, according to Ulateig, also motivated by Andersen's personal feelings towards Colberg,²¹ a claim that is refuted by history professor Tore Pryser.²³

Tilnavnet «Gulosten» fikk Andersen som ungdom på forbedringsanstalten Toftes gave (på Helgøya i Mjøsa). Han kom senere (1914) også til Bastø.

Se denne linken http://www.stiftelsen-arkivet.no/manedens_bokanbefaling_april
Gulostens private drap på Raymond Colberg og to drap utført av folk fra Osvaldgruppen, etter gruppens eget initiativ, er i ettertid godkjent som lovgyldig likvidering.