Ask-gruppen i Sandefjord

Tilbake til meny for krigsminner



Alle tre ble arrestert 15.03.1941, dømt til døden 22.11.1941, henrettet 04.12.1941.

Øyvind Ask, født 08.09.1902 i Drammen, politikonstabel i Sandefjord
Andreas Olai Bertnes, født ?, radioamatør
Johan Midttun, født 10.07.1891 i Henriksbø i Gulen, maskinagent/ingeniør i Sandefjord

 

Bilde på side 233 i boken; Christophersen, Egil; "Vestfold i krig", utgitt av Bokkomitéen Vestfold i krig, Tønsberg 1989, ISBN 82-991995-0-6

 

Se denne linken.
Om arrestasjonen på sidene 155-157 i boken:
Berg, Rolf, Lindhjem, Peder; "Norge og den 2. verdenskrig. Militær motstand i Rogaland og Vestfold". Universitetsforlaget 1972. ISBN 82-00-07026-3 (Sandefjord Bibliotek 940.53481, 18466.001).

"I Sandefjord oppstod den såkalte "Askgruppen" sannsynligvis høsten 1940. De sentrale personer var poitikonstabel Øyvind Ask, student Andreas Bertnes og ingeniør Johan Midttun. Det hele startet trolig som en ren omgangskrets hvor venner og kjente kom sammen og drøftet politikk. Bertnes var en ivrig radiomontør, og de diskuterte mulighetene for å bygge en radiosender. Hensikten var først og fremst å forsøke å få kontakt med hvalfangerne ute. Ved krigsutbruddet var det nemlig flere tusen mann fra Sandefjord-distriktet på hvalfangst. Disse hadde de pårørende ingen forbindelse med, og alle var naturligvis interessert i hvordan det stod til med dem. Men tanken med senderen var dessutten å søke kontakt med England. Til tross for den faren dette kunne medføre, bygde Bertnes senderen på egen hånd og eksperimenterte fra en hytte i nærheten. Det er mye som tyder på at målet også var å bygge opp en organisasjon som skulle øve motstand mot okkupasjonsmakten. I alle fall gjorde flere i denne kretsen, bl.a. Øyvind Ask (HHI-pk. 97, Rolf Thoresen skulle skaffe opplysninger om NS-medlemmer og forøvrig lodde stemningen i partiet), Sverre Vefling (Rolf Tufte har fortalt til forf. at han fikk forespørsel Fra vefling om å bli med), og Bredo Haraldsen henvendelser til folk om å bli med i illegalt arbeid. Haraldsens initiativ skulle komme til å bære gode frukter. I februar 1941 møttes lektor og løytnant i infanteriet Ragnar Saugestad og vernepliktig offiser O. W. Pindsle i Haraldsens hjem, hvor de drøftet oppbyggingen av geriljaorganisasjon med  vernepliktige offiserer som ledere. O. W. Pindsle satet seg straks i forbindelse med en rekke personer som han mente hadde "den rette innstilling". (Rapport nr. 1 fra avsn. 154 av O. W. Pindsle, datert 1947, Norges Hjemmefrontmuseum).
Imidlertid hadde tyskerne kommet på sporet etter gruppen, og 15. mars 1941 slo Gestapo til og arresterte Øyvind Ask, Andreas Bertnes, Johan Midttun, Sigurd Gaasholt, Thor devik, Bredo Haraldsen, Sverre Vefling, Oliver Bingen og Arne Skau-Olsen (flg. bygger på A. Weisener: Nordmenn for tysk krigsrett 1940/42, Oslo 1954). Som så ofte, var det angiveri med i spillet (angiveren ble senere likvidert). Men det er også tydelig at gruppens virksomhet hadde foregått litt for åpenlyst. At flere av medlemmene var engasjert i illegalt arbeid, var kjent blant mange i byen (Trygve Kristoffersen, senere våpeninstruktør i D 15, har fortalt forf. at gruppen nærmest var samtaleemne i byen, ref. av denne samtalen på Norges Hjemmefrontmuseum). Dette er et velkjent trekk i Milorgs første arbeidsår (jfr. Kjeldstadli: Hjemmestyrkene I s. 125-26). de som tok kampen opp på et tidlig stadium, hadde ingen erfaring når det gjaldt å dekke seg. Det tok tid før de lærte at security-reglene måtte tas langt mer alvorlig enn tilfelle var i den  første oppbyggingsperioden (jr. div. rapporter m.m.  fra okkupasjonstiden ved K. Møyen). Dette betydde naturligvis ikke at ethvert risikomoment kunne fjernes. De harde slag som rammet Milorg helt til våren 1945 taler klart om det.

Hvordan så tyskerne på "Askgruppen"? I den  tyske Reichkriegsgericht's  Anklageverfügung står det;
(flg. sitater er tatt fra Reichkriegsgericht's  Anklageverfügung datert Berlin-Charlottenburg 5, den 21/10-1941. Stemplet Geheim. En kopi av denne fikk Johan Midttuns familie tak i etter frigjøringen. Forf. har fått låne den, og en fotostat finnes nå i Norges Hjemmefrontmuseum. Understrekningene er gjort i den tyske originalen).
 "Etwa seit Oktober 1940 fanden sich die Bechuldigten --------, als "Gute Norweger" su einem "Zirkel" zusammen . -------. Zweck des "Zirkels", zu dem auch die Mitte Februar 1941 nach England abgereisten Beschuldigten Oberleutnant Hugo Haraldsen und Einar Stenersen gehørten, war, eine Organisation aufzuzehen, in der zuverlässige Norweger zusammengefasst werden sollten, om ein militärischen Vorgehen gegen die deutschen, Besatzungstruppen für den Fall einer für Deutschland ungünstigen Kiegsentwicklung vorzubereiten". Og videre ----------- "in dem Kriegsgebiet der deutschen Wehrmacht Nachrichten einzuziehen versucht zu haben in der Absicht, sie dem Feide oder zu dessen Nutzen einem anderen mitzuteilen".
Denne virksomheten var "Verbrechen" nach § 91 b Reichsstrafgesetzbuch, § 2 Kriegssonderstrafrechtsverordnung, §§ 47, 72 reichstrafgesetzbuch, § 161 Militärstrafgesetzbuch ----".

Den 22. november 1941 falt domme. Øyvind Ask, Andreas Bertnes og Johan Midttun fikk dødsdom og ble skutt den 4. desember 1941 (Dagfinn Hauge; Slik dør menn, Oslo 1945).
Sigurd Gaasholt, Thor Devik, Sverre Vefling, Oliver Bingen og Arne Skau-Olsen fikk flere års tukthusstraff.
Verken Gaasholt eller Devik overlevet fangenskapet.
Bredo Haraldsen derimot ble blankt frifunnet (Albert Wiesener; Nordmenn for tysk krigsrett 1940-42).
Dette var av stor betydning for det videre arbeid. Haraldsen hadde som nevnt hatt kontakt med O. W. Pindsle som hadde kontakt men en rekke personer. Forholdet mellom disse to ble ikke avslørt, og da arbeidet senere ble tatt opp igjen, kom O. W. Pindsle til å spille en rolle igjen.

Opprullingen og den harde dommen i Sandefjordsaken er et av mange eksempler på hvordan tyskerne skjerpet kampen mot den norske motstanden etter årsskiftet 1940/41 (jfr. Kjeldstadli: Hjemmestyrkene I, s. 118-127). Men det tilsiktede resultat uteble. Istedenfor å bryte ned mostandsviljen, intensiverte overgrepene kampviljen og hatet mot okkupanten. Ask, Bertnes og Midttuns offer ga inspirasjon og kraft både til dem som hadde vært deres nære kamerater og til dem som inntil da hadde holdt seg utenfor illegalt arbeid (I HHI-pk 97 finnes flere utsagn om at dette var den direkte årsak til at de gikk aktivt inn i kampen).

Oliver Bingen, født 15.05.1891, død 28.05.1961. Radioamatør, drev radioforretning og verksted i Kongensgate i Sandefjord. Fikk flere års tukthusstraff.
Sigurd Gaasholt, sendt til Tyskland, fikk flere års tukthusstraff, døde på lasarettet i Hamburg 03.05.1943.
Thor Nicolay Devik, sendt til Tyskland, ikk flere års tukthusstraff, døde 30.01.1942 i fengsel i Hamburg.
Sverre Vefling, fikk flere års tukthusstraff.
Arne Skau-Olsen, fikk dødsdom, rømte til Sverige og England
Bredo Haraldsen, ble frifunnet og gjenopptok motstandsarbeidet.

 

Fra boken; Christophersen, Egil; "Vestfold i krig", utgitt av Bokkomitéen Vestfold i krig, Tønsberg 1989, ISBN 82-991995-0-6, sidene 233-238.
Om Ask-gruppen.



http://www.scandion.no/sognogfjordane/gulen/lokalhistorie/krigsminner/illegalt.html
Askgruppa i Sandefjord 
Johan Midttun frå Eivindvik i Gulen vart henretta for illegalt arbeidt alt i desember 1941. 
Midttun var ein av leiarane i Askgruppa og vart arrestert av Gestapo 15 mars 1941. Ein større rassia kom i Sandefjord og Larvik-området litt seinare i mai månad, og ved denne rassiaen vart det henta minst 25 personer. Dei gjekk til og med til middagsbordet i eit brullaup og plukka dei mistenkte med seg. Askgruppa opererte på ymse felt, men det var helst på radiofronten, rapporter til England og så hjelp til flyktningar vestover til England og austover grensa til Sverige. Det vart avsagt dødsdom over fleire av dei som var med i gruppa. Johan Midttun som var i leiinga fekk alt sin dødsdom 13. september 1941 og den vart fullbyrda 4. desember same året. Ein av dei fire som sat fengsla på Akershus før denne datoen, fekk blindtarmbetennelse og vart sendt opp på Ullevål sykehus. Dette var Skau Olsen og han greidde å få overtalt ei sjukesøster til å skaffe seg ein nøkkel og på den måten kom han seg ut av sjukehuset. Ei tid i dekning,så bar det over grensa til Sverige og vidare til England. 
Han var til då den første med dødsdom som hadde greidd å rømme. Han redda livet. 
Johan Midttun fylte 50 år mens han sat i fengsel på Akershus. 
Midttun, Johan, ingeniør, Sandefjord. Født 10. juli 1891 i Gulen, s. av Otto J. Midttun, f. 1854 i Gulen, og Nikoline f. Mølmesdal, f. i Lavik. 
Gift 1917 i Bergen med Sophie Charlotte, f. 1891. Teknisk skole, motorkurs. Dreiv spionasje- virksomhet og sendte opplysninger til norske styrker i England. Blei arrestert 15. mars 1941 og skoten på Akershus 4. desember s. å. Broren Hjørleiv omkom 1942. 


I denne boken
Hauge, Dagfinn; "Slik dør menn". Forelagt ved Norsk Kunstforlag. 2. opplag januar 1963. ISBN 82-90069-04-9 (Sandefjord Bibliotek 940.547 H, 17959.001).
fra side 37-43 beskriver forfatteren sitt møte med de tre fra Sandefjord mens de venter å bli henrettet.

http://terskler.wordpress.com/tag/slik-d%c3%b8r-menn/

Dagfinn Hauge – “Slik dør menn”
september 22, 2009

I himlens forgård.

Akershus festning
Det var bare åtte dager senere.
Igjen hadde tre nordmenn fått stadfestet sin dødsdom. Det var de tre fra Sandefjord: Johan Midttun, Øivind Ask og Andreas Bertnes. De hadde fått i stand en sender og søkt forbindelse med England. Lenger var de ikke kommet før en angiver sørget for at de ble stanset.
Vi satt i samme celle som de fem uken før. Dommen var falt for 10 dager siden, men stadfestelsen pleide å ta lenger tid, så denne kvelden kom helt uventet.
De var så forskjellige som de kunne være de tre, alder, lynne og utseende. Men allikevel så like i sin iver etter å tjene Norge.

Midttun var vokset opp i vindharde skjærgården vestpå, og den staute skikkelsen bar preg av det. Fåmælt var han, men det som ble sagt, kom med stille styrke. En tillitsfull barnetro hadde han tatt med seg fra heimen, og ingenting hadde rokket den. I kveld mer en noensinne var det hans beste styrke.

Ask var mer følsom og meddelsom. Alt han sa og gjorde var preget av hans varme hjertelag.

Bertnes var bare unggutten, men det var noe viljefast og bestemt i det åpne, ærlige ansiktet. Ikke en mine bar bud om uro og angst.

Vi setter oss ved et langbord. Midttun på den ene siden, vi tre på den andre. Det er helst Ask som fører ordet til å begynne med. “Hvordan er det etter døden, Hauge?” Det kom så alvorsfullt og intrengende. Hele mannen spurte.”

 

Sent: Tuesday, June 08, 2010 12:41 PM
Subject: SV: Forespørsel om Trandum

Norges Hjemmefrontmuseum (NHM) viser til din e-post av 28. mai 2010 angående opplysninger om Ask-gruppen i Sandefjord og Trandum.
Vi beklager at det har tatt noe tid før du har fått tilbakemelding fra oss.

Jeg har nå undersøkt informasjon rundt henrettelsene av Øyvind Ask, Andreas Olaf Bertnes (født 21.10.1919) og Johan Midttun. Det er helt klart at kildene ikke er enige om hvor disse tre ble henrettet. I ”Vestfold i krig” av Egil Christophersen står Ask-gruppen, som du skriver i e-posten, oppført i listen bak som ”henrettet Trandum 4.desember 1941”. I verket ”Våre Falne” står det kun under Øyvind Ask at han ble dømt til døden av den tyske rikskrigsrett 22. november og skutt 4. desember 1941. Da jeg søkte under Andreas Olaf Bertnes, fikk jeg de samme opplysningene, men der står det i tillegg at gravplassen til Bertnes ikke er funnet. Under Johan Midttun står det at han ble skutt på Akershus 4. desember 1941.
I tillegg til ”Våre Falne” har jeg også søkt i verket ”Nordmenn i fangenskap 1940-1945” etter Ask-gruppen. Under Ask står det at han ankom Trandum 4. desember 1941 og henrettet samme dag. Under Bertnes står det at han ble overført til Akershus 22. november 1941 og henrettet 4. desember 1941. Når det gjelder Midttun, står det samme opplysninger som Bertnes, overført Akershus 22. november 1941 og henrettet 4. desember 1941.

Jeg kan ikke finne opplysninger om Ask-gruppen i listen over personer som ble henrettet i Trandumskogen. I følge Eystein Linnerud i ”Trandumskogen” (hefte utgitt 1969) ble de første henrettelsene utført på Flatnermoen den 29. desember 1941. Etter dette skjedde henrettelsene i selve Trandumskogen. Dette betyr at det nok er lite sannsynlig at Ask, Bertnes og Midttun ble transportert til Trandum.

Berit Nøkleby har skrevet i ”Skutt blir den… tysk bruk av dødsstraff i Norge 1940-1945” (side 63) følgende: ”Ask, Bertnes og Midttun ble skutt 4. desember 1941. Også de fikk sin dødsdom stadfestet av riksrettens folk og tilbrakte sin siste natt sammen på Akershus, men ble kjørt av gårde og skutt av Wehrmacht på ukjent sted”.

Henrettelser som skjedde så tidlig som i 1941, kjennetegnes ofte med ufullstendige opplysninger og usikkerhet om hva som faktisk skjedde. Jeg vil anbefale at du tar kontakt med Berit Nøkleby. Hun er en av de fremste okkupasjonshistorikerne i Norge som har arbeidet mest innenfor dette feltet. Nøkleby er å treffe på telefon 64 85 02 95.

NHM beklager at vi ikke kan hjelpe til mer i denne saken, men håper at disse få opplysningene vil komme til nytte.

Med vennlig hilsen
Heidi Bjørvik Johannessen

Konsulent
Norges Hjemmefrontmuseum
Tlf. 23 09 32 80


Utfyllende artikkel om Trandumskogen i "Nordisk Kriminalteknisk Tidsskrift" aargang 16 - 1946 side 13-21.
 

Tegnet originalskisse over gravplassene på Trandum 20. juni 1945. Fra Nordisk Kriminalteknisk Tidsskrift" aargang 16 - 1946 side 14.

 

Fra: Bjørn Marum Olsen 97516660 [mailto:bjorn.marum.olsen@sfjbb.net]
Sendt: 28. mai 2010 16:15
Til: post.nhm@gmail.com
Emne: Forespørsel om Trandum


Finnes det en fullstendig liste (på internett?) over de som ble henrettet på Trandum, Akershus eller andre steder og som ble begravet på Trandum under krigen?
Holder på med faktainnsamling om den såkalte "Ask-gruppen" fra Sandefjord:
Alle tre ble arrestert i Sandefjord 15.03.1941, dømt til døden 22.11.1941, henrettet 04.12.1941.

Øyvind Ask, født 08.09.1902 i Drammen, politikonstabel i Sandefjord

Andreas Olai Bertnes, født ?, radioamatør

Johan Midttun, født 10.07.1891 i Henriksbø i Gulen, maskinagent/ingeniør i Sandefjord

De forskjellige kildene er ikke enige om hvor de tre ble henrettet (skutt). De satt i arrest sammen på Akershus, men ble ikke nødvendigvis skutt der. Noen kilder sier at de ble skutt på Akershus, andre igjen på Trandum. Trolig ble alle tre begravet på Trandum. Dagfinn Hauge sier i sin bok "Slik dør menn" på side 42 at de tre "kjøres bort fra Akershus for å bli henrettet".
I boken "Vestfold i krig" er en liste over "de som ga sitt liv". Her står alle tre oppført som "henrettet Trandum 4/12-41".

http://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_S._Andersen

Se denne linken linken http://www.territorioscuola.com/wikipedia/en.wikipedia.php?title=Johannes_S._Andersen og http://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_S._Andersen
Søk etter Øivind Ask.
After his return to Norway in 1942, the Norwegian resistance ordered Andersen to carry out an assassination of well-known informer Raymond Colberg22 and then make good his escape to Sweden. Colberg had been active in the Sandefjord area, uncovering an illegal radio transmitter. This led to the arrest of eight resistance members in March 1941,23 three of whom were executed (Øivind Ask, Andreas Bertnes and Johan Midttun were shot 4 December 1941).2425 Andersen carried out the assassination of the Abwehr agent together with his wife and two acquaintances ,1 kidnapping him and killing him at the animal hospital Chevals kjeller.26 According to Ruth Andersen's later interrogation records, the killing was carried out by crucifying him with four knives and crushing his bones with iron pipes, then dismembering the body, putting it in a container for animal carcasses and dumping it in the river Akerselva. The confession may have been made under torture, and included no reference to the bullet holes found on Colberg's corpse when it was recovered.2728 According to historian and leader of Norway's Resistance Museum, Arnfinn Moland, the claims of Colberg having been tortured and mutilated are fabrications. Moland cites autopsy reports and German archives to back up his claims.2930 Colberg's body was discovered by a Norwegian civilian on 15 June 1942 with two 7,62 mm calibre bullet holes in the head,21 and was identified through Colberg's dental records.31 The killing was, according to Ulateig, also motivated by Andersen's personal feelings towards Colberg,21 a claim that is refuted by history professor Tore Pryser.23

Tilnavnet «Gulosten» fikk Andersen som ungdom på forbedringsanstalten Toftes gave (på Helgøya i Mjøsa). Han kom senere (1914) også til Bastø.

Se denne linken http://www.stiftelsen-arkivet.no/manedens_bokanbefaling_april
Gulostens private drap på Raymond Colberg og to drap utført av folk fra Osvaldgruppen, etter gruppens eget initiativ, er i ettertid godkjent som lovgyldig likvidering.