Krigsminner i Andebu
Tilbake til meny for krigsminner
Russisk fangeleir 1942-1945 på Dalsroa ved Lakskjønn i Andebu kommune, Vestfold fylke
|
|
| Dalsroa Turisthytte i overkant av bildet. Fangeleiren lå på sletten midt på bildet. |
Ca 25 km nord for Sandefjord ligger Andebu sentrum hvor jeg har arbeidet i
mange år.
Ca en km sydover fra Andebu sentrum på RV-305 lå det en tysk AT-arbeidsleir
"A.T." på Kjærås (se denne linken) og en tysk krigsfangeleir
for russiske krigsfanger ved Lakskjønn ved Dalsroa
i Andebu kommunes nordvestre hjørne. Begge kan man fremdeles kan se spor etter.
Andebu kommune begynner ved Brekke bro ca 10 km nord for Haukerød i Sandefjord.
Se
kartskisse.
På Dalsroa ved Lakskjønn er det
rekonstruert og satt opp et vakttårn på leirområdet. Selve Dalsroa Turisthytte
rett nord for fangeleiren like ved ble brukt av tyske offiserer. I tillegg
brukte tyskerne en skogshytte på Einarsrød ca 1 km lenger vest på RV-306.
Selve Dalsroa
Turisthytte like ved ble brukt av tyskerne. I dag er Dalsroa gjenåpnet for
publikum under navnet "Dalsroa Pensjonat".
I en periode de siste årene het
Dalsroa "Alfa" behandlingssenter for personer med rusproblemer.
I dag fremstår Dalsroa i ny drakt og
til ny bruk. Til min glede - som i min barndom - har stedet gjenoppstått, og er
igjen åpnet for publikum under navnet "Dalsroa Pensjonat."
Hvor gravene for de russiske krigsfangene som eventuelt døde har nok gått i glemmeboken.
Noen mener å huske steder som var markert som graver med enkle trekors. Det er
også sett enkelte tyske krigsgraver merket med tysk kors.
Det skal finnes en stor stålgryte i nærheten (på Store Dal?) som i dag brukes
til å plante blomster i. Takknemlig for tips om hvor dette kan være, event.
bilde av gryten. Denne skal ha blitt bruk til matlaging i fangeleiren.
Se egen link for krigsårene i Andebu med div.
informasjon beregnet for videre studier.
Se egen link til spennende avisartikkel i
Tønsbergs Blad 20.08.2011 "Lørdag" side 2-4 av Anja H. Tolsrød.
Andre kjente russiske fangeleire i Sandefjord-distriktet:
Den første leiren for russiske krigsfanger i Vestfold ble opprettet i
Jernbanealleen i Sandefjord sentrum, se
denne linken.
Det er også omtalt en leir med russiske krigsfanger i nærheten av
Hjertnes i Sandefjord, se denne linken.
Se oversikt over
krigsfangeleire i Vestfold fylke.
Ny (2011) aktuell link; www.krigsgraver.no
Les om den nye siden på sidene
http://www.tk.no/radio_kristiansund/article5540015.ece og
http://nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.7561703
Se også denne linken
www.sovjetiske-krigsfanger.no
for opplysninger om sovjetiske krigsfanger i Norge1941-1945.
Tysk originaldokument som viser antall
fanger i leiren i Andebu (Andeboe) pr. 01.04.1945; Org. Todt 188. bataljon og
204 bat., 1.kp. Oversikt over de sørligste seks fylkene.
http://www.flickr.com/photos/mrpb27/5660314832/
Omtale og bilder av fangeleiren i Andebu; se side 188-189 i boken
Sørlie, Rune og Dyrhaug, Tore; "Vestfold under krig og okkupasjon 1940-45."
Krigsårene skildret i tekst og bilder. Utgitt Tønsberg 1984. ISBN 82-991211-0-8
Bilder fra den russiske fangeleiren i Stavern;
"Lager Brisen".
| Se omtale i "Norsk
Politihistorisk Selskap" Årsskrift 2006, side 109-113; Sovjetiske
krigsfanger i Norge av Jens Fjelldal. Beskrivelse av fangeleiren ved Andebu. Sovjetiske krigsfanger i Norge Jens Fjelldal Sigurd Torstad og hans søster Reidun (gift Vidvei) har fortalt om fangeleiren ved Andebu i Vestfold som eksisterte fra 1942 fram til juli 1945. Sigurd har også hatt en artikkel i Norsk Politihistorisk Selskap i årsskriftet 1999. Han avslutter sitt innlegg med "Resten kommer ved en senere anledning." Dessverre døde Sigurd i 2001 utan et han fikk noe mer ned på papiret, men hans søster Reidun har bekreftet det som broren har fortalt muntlig. Far til Sigurd og Reidun var skogsbestyrere hos Treschow Fritzøe i Andebudistriktet, og han kom i nokså nær konbtakt med de 120 krigsfangene som arbeidet ved vedhugst der. Det var derimot hans kone som kom russerfangene nærmest fordi hun sluglet inn både mat og klær til dem. Merkelig nok gikk hun fri, mens mannen og sønnen havnet i tysk fangenskap (se henvisning til Sigurds artikkel som er nevnt ovenfor). Det ble ikke registrert dødsfall i leiren, noe som kanskje fru Tonstad må ta æren for. I tillegg var hun også aktivt med i motstandsarbeidet. Fangene var tatt til fange i området ved Riga, og hadde gjennomgått en hard medfart før de kom til Andebu. Sjefen for fangene var en ung løytnant født i 1919 som gikk under navnet Vasilij Ivanovitsj Ivanov. I virkeligheten het han Abram Zajuvitsj Ruskol og var jøde fra Ukrania (se brev av 22.07.98 fra den norske ambassaden i Kiev). Før Ruskol reiste tilbake til Sovjet et par måneder etter krigen var slutt i 1945, fikk familien Torstad en forholdsvis god forbindelse med han, De tyske vaktene forsvant "lydløst" natt til 8. mai. Beboerne i Andebu ble vekket 8. mai av at fangene sang av "full hals", og de viste sin glede ved å gi gaver til befolkningen som de selv hadde produsert inne i leiren. Det må fremheves at de var meget kunstneriske og dyktige håndverkere. Før fangene ble sendt tilbake til Sovjet gav de uttrykk for at de gledet seg til å komme hjem til et "mønsterland" hvor alt skulle være fullkomment. Fangene la også vekt på at de ville opprettholde forbindelsen med folk på Andebu. De hadde glemt Stalins ordre om at de var forrædere dersom de ikke kjempet til siste mann. Før de reiste ble Vasilij Ivanovitsj Ivanov (d.v.s. Ruskol) engasjert av norske kommunister for å fortelle om "herligheten" i Sovjet. Det ble med fagre ord. Ingen livstegn fra noen av fangene ble gitt før det hadde gått ca 53 år. Da hadde Ruskol som nå bodde i Odessa, vært i Kiev. Der fikk han se det norske flagget utenfor Den norske ambassaden, og han bestemte seg for å gå inn. Besøket førte til at ambassaden skrev brev som ble sendt via Sandefjord folkeregister til Sigurd Torstad. Det ble opprettet kontakt mellom Sigurd Torstad, Reidun Vidvei og Ruskol som var hans riktige navn (se brevet). Reisepenger ble sendt, og 1999 satte Ruskol sine brev på norsk jord igjen. Han fortalte at da han kom tilbake til Sovjet i 1945 ble han sendt til en arbeidsleir i Sibir, og ble der til Stalin døde i 1953. Da ble fanger av hans kaliber frigitt. Etter Ruskols besøk i Norge skrev Reidun et brev datert 29.07.99 hvor hun uttrykker; "Det var fantastisk hyggelig for oss å ha deg på besøk. Det var veldig fint å se at du har en god helse etter alt du har opplevd i livet." Videre skriver hun at "Selv om jeg ikke møtte din familie, føler jeg at jeg kjenner dem gjennom det du har fortalt. Derfor ønsker vi å sende en hilsen fra oss til din kone og dine barn." Ruskol ble gift i Sibir og fikk to døtre. Den ene datteren er gift med en lege og bor i USA. Han har besøkt familien i USA to ganger. Ruskol fortalte også at han ikke hadde hørt noe fra sine medfanger etter at de kom tilbake til Sovjet. Under hans 10 dager lange opphold i Norge hadde han blant annet et ønske om å se graven til Sigurds og Reiduns foreldre. Han hadde sterke følelser for dem fordi de hadde hjulpet fangene i leiren med mat, klær og positive nyheter. Ruskol kom til Norge med en liten koffert, men reiste hjem igjen med en stor koffert full av gaver og klær. |
Den tyske vernemakten rekvirerte i 1942 følgende i Andebu "til innkvartering
under vedhogst":
Dalsroa Turisthytte A/S v/ Håkon Hynne.
Dienstelle der Feld postnummer: 00018.
Beslagsperiode 29.08.42 til 01.05.45.
En skogsstue og stallbygning med fór-rom tilhørende Trescow-Fritzøe, Larvik.
Trolig på Einarsrød. Inneholder 8 køyeplasser med rom til 16 mann.
Stallbygningen inneholder 8 spilltau med plass til 8 hester og opplagsrom til
fór (se nærmere opplysninger på denne linken).
Høijord Ungdomslokale. Ble kalt "Jugendheim Høyjord" (se nærmere opplysninger på
denne linken).
I tyske dokumenter fra 23.11.44 (se nedenfor) omtales de tyske brukerne av Dalsroa Turisthytte som "Einsatzgruppe Wiking."
Dalsroa Turisthytte ble i tiden 08.05.-03.09.1945 beslaglagt av og brukt av
H.S. (Hjemmestyrkene). Fra 23.07.45 ble Dalsroa brukt av Distriktskommando
Østlandet som fangeleir for tyske krigsfanger fra okkupasjonsmakten.
 |
| Postkort, ukjent år. Eldre bilde fra Dalsroa Turisthytte. Egen samling. |
Historiske dokumenter (egen samling):
Bescheinigung 29.08.42
Bescheinigung
31.08.44 Dalsroa
Tyske
beslagleggelser i Andebu 23.11.44
Skjema 7 c
vedr beslag 28.11.44 av Dalsroa
Laksekjon 17.03.45
Forhandlinger 12.05.45
Utstyr fra
Dalsroa til russerleiren
Brev 15.09.45 til
Justisdept.
Justisdept
15.09.47 vedr Lakskjon
Se kartskisse over stedsnavn i Andebu.
Se omtale av krigen i Andebu i boken "Andebu Bygdebok" bind I Kulturbind ved Arne Gallis, Andebu
Kommune 1964, under overskriften "Krig og tysk invasjon. Hjemmestyrkene (Milorg)
i Andebu" skrevet av Trygve Bakkeland, sidene 34-35:
**Ved Lakskjønn var det en leir med russiske krigsfanger. De tyske offiserene
holdt til på Dalsroa turisthytte. Den 12. mai kom det en tysk personbil kjørende
inn på Milorg's kommandoplass på Berg med det hvite parlamentærflagg vaiende
foran på bilen. Tre tyske offiserer kom inn for å forhandle om overgivelse av
fangeleiren i Dalsroa. Offiserene ble mottatt av Hjalmar Andersen. Etter en kort
samtale reiste Odd Gallis sammen med de tyske offiserene til Dalsroa for å
inspisere fangeleiren. Om dette forteller Odd Gallis:
"Ved inngangen til leiren kom det til en episode. De russiske fangene hadde sine
egne tillitsmenn, og den ene av dem håndhilste på de tyske forhandlere, mens den
andre som stod der, en lyshåret, flott kar, nektet blankt å hilse. "Å, nå da. Du
kan vel hilse på meg!" sa den tyske kaptein, og rakte på ny hånden fram. Men
russeren ville fortsatt ikke hilse, han strammet seg enda mer opp og stirret
rett framfor seg med et stolt og vel også noe hatefullt blikk. Tyskeren måtte gi
seg, han lot hånden falle og gikk videre.
Etter å ha inspisert leiren dro vi opp til Dalsroa turisthytte, hvor selve
overgivelsen skulle finne sted. Turisthytta hadde vært okkupert av tyskere som
ledet fangeleiren. Også her inntraff en episode som kunne ha fått alvorlige
følger. I peisestua, hvor vi oppholdt oss, hang det på veggen et stort kart over
Sentral-Europa. En av de russiske tillitsmenn som deltok i forhandlingene, gikk
bort til kartet, og med en rask håndbevegelse rev han ut det meste av Tyskland
på kartet. "Deutschland kaputt!" sa han og krøllet papirstykket sammen. Ved et
merkelig tilfelle satt tyskerne alle med ryggen til og så ikke det som foregikk.
En sivilkledt tysker som deltok i forhandlingene, var forskrekket over at leiren
nå skulle ledes av fangenes egne tillitsmenn. "Det går aldri", sa han, "fangene
kommer til å terrorisere bygda. De kommer til å plyndre og herje og voldta." Jeg
svarte at vi trodde sikkert det ville går bra, og tilføyet at Milorgs folk jo
fortsatt var til stede og kunne gripe in, hvis det ble nødvendig. Men tyskeren
bare rystet på hodet.
Det oppsto ingen vanskeligheter, de russiske fangene oppførte seg utmerket og
var meget takknemlig for den kontakt de fikk med folk rundt om i bygda. Mange
lovet å skrive når de kom hjem til Russland, men det er visst ikke kommet et
eneste brev far dem hit til Andebu.
Hvor ble det av de russiske krigsfanger? Dette er en av de store uløste gåter
etter den annen verdenskrig. Får vi noensinne vite løsningen?"
BMO tilleggskommentarer:
Trygve Bakkeland, født 1913, døde 1980.
Odd Gallis, født 1912, døde 1988.
Leiren omtales som "Krigsfangearbeidsbataljon 204. 1. kompani." med 147 fanger
i leiren ved overgivelsen 12.05.45.
I dokument datert 15.09.47 (se ovenfor) står det følgende om fangeleiren;
"Brakkene er fjernet og grunnen ryddiggjort til 03.09.45."
Hvor eventuelle felles-/enkeltgraver for fangene ligger har nok gått i glemmeboken.
Noen mener å huske steder som var markert som graver med enkle trekors. Andre
mener at gravene etter krigens slutt ble åpnet og flyttet til offisielle felles
krigskirkegårder for russiske krigsfanger (hvor?). Se
denne linken og
denne linken.
Se også denne norske offisielle siden om den norske krigsgravtjenesten
http://www.regjeringen.no/nb/dep/kkd/tema/andre/internasjonalt_kirkesamarbeid/krigsgravtjenesten.html?id=445108
Noen som vet hvor døde russiske krigsfanger (hvis det var
noen?) fra Lakskjønn ble begravet?
I oversikten over krigsfangeleire (se ovenfor) står leiren oppført som STALAGS
underleir, for nr 188; nr 14 Andebu, Vestfold. STALAG var administrert av
Wehrmacht. Arbeidsbataljonene i leirene var til disposisjon for "Organisasjonen
TODT."
I den samme oversikten blir det nevnt at det i Vestfold var 8 leire for
russiske, polske og jugoslaviske fanger 1940-45.
***
Utdrag fra boken; Sørlie, Rune og Dyrhaug, Tore; "Vestfold under krig og
okkupasjon 1940-45." Krigsårene skildret i tekst og bilder. Tønsberg 1984:
Russiske krigsfanger i Vestfold
Etter hvert som krigen gikk sin gang kom flere og flere russiske krigsfanger til
Vestfold. De ble innkvartert i såkalte "Kriegsfangenläger" flere steder i
fylket. Stavern, Larvik, Sandefjord, Andebu, Nøtterøy, Bolærne, Horten og
Holmestrand var bl.a. noen av de steder russere fikk føling med. To typiske
leire var Bergan på Nøtterøy og Lakskjøn i Andebu.
Ved Lakskjønn i Andebu anla tyskerne er russerleir i august 1944. Leiren
besto av et større brakker og bygninger. Leiren hadde bl.a. sitt eget snekker-,
skredder- og skomakerverksted samt sykestue. De tyske offiserene tok i bruk
Dalsroa Turisthytte til forlegning og kontor.
Leirens første sjef var Hauptmann Kuhmerhle. Han var offiser i Luftwaffe, og
hadde trolig forbindelse med utbyggingen av Jarlsberg Flyplass. Senere overtok
leirkommandant Hauptmann Uhlig.
Den 12. mai 1945 overga han leiren til Milorg i Andebu. Troppsfører Odd Gallis
kunne overta leiren med ca. 150 russere. Episoden foregikk uten dramatikk.
Sensommeren 1945 ble store deler av leiren brent og revet.
Intern sjef blant russerne for samtlige russiske leire i Vestfold fra 08. mai
1945 var Nowobranjez. I juni 1945 reiste russerne til Oslo for videre transport
tilbake til Russland hvor nytt fangenskap ventet. De fleste ble dømt til 10 år
straffearbeid i Stalins arbeidsleire.
***
Foto: Bjørn Marum Olsen, juli 2006.
I bakgrunnen på bildet kan man se "Dalsroa Pensjonat." En lokal
initiativgruppe
bestående av Vidar Skatvedt, Asbjørn Tolsrød og Gunnbjørn Tangen (se nedenfor) har reist dette vakttårn
våren 2006 som står omtrent på samme sted som det
sto et tilsvarende under krigen, se bildet nedenfor. Fangeleiren lå på jordet
rett bak tårnet. De har ryddet en sti gjennom skogen fra tårnet til en bunker og
to skytestillinger. De har også montert opp en informasjonstavle med fotografier
og informasjon. Et meget prisverdig initiativ! Denne historien må ikke glemmes!
BMO tilleggskommentarer:
Vidar Skatvedt, født 1936, bor i Andebu
Asbjørn Tolsrød, født 1934, bor Bråvold, Andebu
Gunnbjørn Tangen, født 1946, bor Andebu
 |
| Ny informasjonstavle ved vakttårnet. Foto: Bjørn Marum Olsen, juli 2008 |
 |
 |
| Skytestillinger rettet ut mot fangeleiren. Foto: Bjørn Marum Olsen, juli 2006. | Høyt oppe på åsen over leiren er det rester av en jordbunker. Foto: Bjørn Marum Olsen, juli 2006. |
Se omtale med bilder i "Andebustikka
nr
4-2005" side 6; "Gjenreist vakttårn i "russerleiren" ved Lakskjønn".
Se omtale med bilder i "Andebustikka nr
2-2006" side 12; "Dalsroa Pensjonat - idyll i vestbygda".
Se turforslag nr 3 på "Det grønne
arket 2008".
Veien til høyre på bildet går vestover til Neskrysset. Veien i bakkant går
østover til Hvarnes i Lågendalen.
Bildet er utlånt av Kristian Lakskjønn..
Noen som har et bedre og skarpere originalbilde enn d. o.
kopi, event. flere bilder?
Det kan se ut som om brakkene er såkalte "Nissenhus", også kalt "svensketelt".
De hadde form som en halvsylinder med vindu i begge ender og en ovn i midten.
Disse rommet ca 40 fanger.
Dalsroa Turisthytte ses oppe i venstre hjørne. Veien nedover til høyre i
bildet går sydover mot Tolsrødsvingen og Torp.
Bildet er utlånt av Kristian Lakskjønn.
Fra informasjonstavlen. Foto: Bjørn Marum Olsen
Fra informasjonstavlen. Brev fra russisk fange som har vært fange i leiren.
Oversettelse; se nedenfor. Foto: Bjørn Marum Olsen
Fra informasjonstavlen. Foto: Bjørn Marum Olsen
Fra informasjonstavlen. Ukjent hvem som har tatt originalfotografiene. Foto:
Bjørn Marum Olsen
Fra linken:
http://andebu.info/tema/bygdebok/historisk_innledning.htm
Ved Lakskjønn var det en leir med russiske krigsfanger. De tyske offiserene holdt til på Dalsroa turisthytte. Den 12. mai kom en tysk personbil kjørende inn på Milorg's kommandoplass på Berg med det hvite parlamentærflagg vaiende foran på bilen. Tre tyske offiserer kom inn for å forhandle om overgivelse av fangeleiren i Dalsroa. Offiserene ble mottatt av Hjalmar Andersen. Etter en kort samtale reiste Odd Gallis sammen med de tyske offiserer til Dalsroa for å inspisere fangeleiren. Om dette forteller Odd Gallis:
«Ved inngangen til leiren kom det til en episode. De russiske fangene hadde sine egne tillitsmenn, og den ene av dem håndhilste på de tyske forhandlere, mens den andre som stod der, en lyshåret, flott kar, nektet blankt å hilse. «Å, nå da! Du kan da vel hilse på meg!» sa den tyske kaptein og rakte på ny hånden fram. Men russeren ville fortsatt ikke hilse, han strammet seg enda mer opp og stirret rett framfor seg med et stolt og vel også noe hatefullt blikk. Tyskeren måtte gi seg, han lot hånden falle og gikk videre.
Etter å ha inspisert leiren dro vi opp til Dalsroa turisthytte, hvor selve overgivelsen skulle finne sted. Turisthytta hadde vært okkupert av tyskere som ledet fangeleiren. Også her inntraff en episode som kunne ha fått alvorlige følger. I peisestua, hvor vi oppholdt oss, hang det på veggen et stort kart over Sentral-Europa. En av de russiske tillitsmenn som deltok i forhandlingene, gikk bort til kartet, og med en rask håndbevegelse rev han ut det meste av Tyskland på kartet «Deutschland kaputt!» sa han og krøllet papirstykket sammen. Ved et merkelig tilfelle satt tyskerne alle med ryggen til og så ikke det som foregikk.
En sivilkledt tysker som deltok i forhandlingene, var forskrekket over at leiren nå skulle ledes av fangenes egne tillitsmenn. «Det går aldri,» sa han, «fangene kommer til å terrorisere bygda. De kommer til å plyndre og herje og voldta.» Jeg svarte at vi trodde sikkert det ville gå bra, og tilføyet at Milorgs folk jo fortsatt var til stede og kunne gripe inn, hvis det ble nødvendig. Men tyskeren bare rystet på hodet.
Det oppsto ingen vanskeligheter, de russiske fangene oppførte seg utmerket
og var meget takknemlig for den kontakt de fikk med folk rundt om i bygda. Mange lovet å skrive når de kom hjem til Russland, men det er visst ikke kommet et eneste brev fra dem hit til Andebu.Hvor ble det av de russiske krigsfanger? Dette er en av de store uløste gåter etter den annen verdenskrig. Får vi noensinne vite løsningen?»
************
Krigsfangearbeidsbataljon 204 1. kompani.
12. mai 1945.
Forhandlinger om overgivelse.
Ang. Krigsfangeleir Andebu-Dalsroa.
1. kompani av krigsfangebataljon 204 overgav idag til Hjemmefronten i Andebu: Hele krigsfangeleiren med alt tilbehør, såsom
Vaktbarakke (for tyske mannskaper)
Forvaltningsbarakke (skriverum, kammer, verktøyrum og spesialrum)
6 beboelsesbarakker
Håndverksbarakkene for snekker, skredder og skomaker
(1 symaskin og verktøy)
Kjøkken med 2 kjeler og tilbehør
Vaskebarakke
Sykestue med fullt utstyrt medisinskap (medisiner, forbindingssaker
og instrumenter)Forpleiningsrum med løpende forpleining og forråd til 12. juni 45
2 Radioapparater, derav 1 med 5 høittalere
Kartotek for 147 krigsfanger inklusive 1 krigsfange på norsk sykehus i Tønsberg,
dertil 1 fortegnelse over de 147 krigsfanger.
Bemerkninger:
For krigsfange 390 02, som befinner sig på norsk sykehus i Tønsberg, vedlegges et bevis.
Bilag:
1 navnefortegnelse over krigsfangene
1 bevis for krigsfange 390 02
Leiren ble overgitt og overtatt i god tilstand.
Riktig:
overgitt:
Uhlig (sign.)
leirchef
overtatt:
Odd Gallis (sign.)
troppsfører, stedfortreder
for Områdechefen for den
Norske Hjemmefront i Andebu.
Uleselig underskrift (sign.)
kaptein og kompanichef
************
