Ny side 1

Om Folehavna:
Les side 20-21, Davidsen, Roger og Sandar Historielag; "Et sted i Sandefjord", 2008, ISBN: 978-82-994567-5-3

Sørlie, Rune; Folehavna fort, 6.6 Vår 1985; http://sfjbib.sandefjord.folkebibl.no/sandefjord/tema/kulturminner/var198566.PDF

Kulturminner 6.5 høsten 2010 - Vesterøen fort på Folehavna.pdf

http://www.kystfort.com/forum/topic14.html?highlight=folehavna

Mokollen står frem som et naturlig forsvarsverk. her var det allerede blitt bygd anlegg før 1903, da vi rustet oss mot svenskene. Tyskerne anla batterier og tilfluktsrom her oppe. Men den største tyske utbygningen kom med Folehavna fort, som ble anlagt våren 1941. Fire kanoner med om lag femten kilometers rekkevidde skulle avskrekke eventuelle inntrengere. Slik ble også Sandefjord en del av "Festung Norwegen".

På Vesterøya Fort (Folehavna) ytterst på Vesterøya i Sandefjord var det en stor kystfestning som har vært avsperret og i bruk av Forsvaret helt til nyere tid. Kanonen var forøvrig en K370(b).

I dag er dessverre alt gjenmuret, men området er åpnet for publikum. Kanskje noe av anlegget i fremtiden vil bli gjenåpnet for publikum som et krigsminnesmerke?

Artikkel i Sandefjords Blad 19.01.09 om bevaring av restene av anlegget, se denne linken http://www.sb.no/article/20090219/KOMMENTAR/802638609
Bevar kulturminnene
Fortet på Folehavna er Sandefjords mest interessante og det best besøkte turområde i kommunen. Jeg lurer derfor på hvorfor noen da vil fylle igjen løpegraver og sprenge bunkere.
Etter det jeg forstår er nesten alle hytteeierne i Folehavna AS enige at fortet skal bevares slik det er nå. Skal vi dømme etter de innlegg som har vært i Sandefjord Blad i det siste, må vi vel tro at de fleste i Sandefjord må være for å la dette kulturminne bli som det er.
En gruppe på Facebook som mener fortet bør bevares slik det er nå, har over 1.600 medlemmer. De fleste av disse er unge mennesker som kanskje bruker området med sine barn på tur der ute på Vesterøya.
Det er nemlig lett å få med seg de små ut der, nettopp på grunn av at fortet fremdeles er der med sine skytestillinger og løpegraver.
Vesterøen HKB 5/980 (Heeres-Kusten-Batterie) ble bygget av tyskerne i 1941 til 1945. Fortet ble utrustet med fire 12 cm belgiske kanoner, noe som var et normaloppsett på kystfort som dette. Disse kanonene var feltkanoner som sto på to hjul og var ikke beregnet til å til å skyte på bevegelige mål som skip. Derfor ble disse kanonene satt opp i en dreieskive som sto fast på en senteraksel i kanonstillingen. Så laget de et system med en tannkrans som kanonens lavett (hale) kunne dreis på i 180 grader. Da var det lettere å følge et bevegelig mål. Det eneste originale eksempel på dette kan vi se på den vestlige kanonstillingen på Folehavna.
På det høyeste punktet i selve fortet kan vi se kommandoplassen der det var en avstandsmåler på taket. Om natten var man helt avhengig av å ha lyskastere som lyste på målet for å kunne finne riktig avstand, slik at kanonene kunne stilles inn riktig. På Folehavna hadde de to eller tre lyskastere med en diameter på 150 cm. Hver av kasterne hadde et stort strømaggregat, gjerne i en bunker eller bak en fjellknaus for å beskytte disse. På Folehavna, helt ytterst mot havet, kan vi se en flat støpt platting der det har stått en lyskaster, og bak denne en bunker i fjellet der aggregatet har stått.
Nærstridsstillinger finnes det mange av på Folehavna. De kjennetegnes ved at det er en løpegrav som gjerne begynner bak en fjellknaus slik at de var dekket mot ild fra skip og fly. Denne fører fram til en halvsirkelformet støpt skytestilling ut mot havet eller mot en strand som skulle dekkes med maskingevær. Festene til disse mitraljøsene kan sees i de fleste stillingene. Det ble hovedsakelig brukt norske Colt, vannavkjølte MG, som tyskerne hadde overtatt fra norske styrker.
Disse stillingene var ikke besatt hele tiden, men mange av de ble brukt som vaktstillinger der soldatene var utstyrt med kikkert for å kunne oppdage fienden.
Fortet er bygget etter kjente prinsipper med kanoner og lyskastere slik at disse kunne skyte om natten, luftvernkanoner i bakkant av hver kanonstilling, kommandosenter og stillinger som skulle beskytte fortet mot angrep fra standen.
Rett bak kommandoplassen hadde tyskerne en bombekasterstilling inne i en spesiell bunker som kun hadde et stort hull synlig. Denne fastmonterte bombekasteren kunne skyte i sektorer etter ordre, blant annet når fienden hadde brutt gjennom den først forsvarslinjen.
I bakkant av fortet og rundt hele tuppen mot havet var det piggtrådsperringer der det var bratt, og ved strendene var er det sprengt ut flate områder som ser ut som uferdige veier. Dette ble gjort for å kunne sette opp piggtråd og miner. Alle disse sperringene var igjen dekket av soldater med gevær og mitraljøser.
Den store gule hytta på toppen av fortet var dekket av et stort kamuflasjenett, og der bodde offiserene. Bak denne hytta er det mange løpegraver som munner ut i flere skytestillinger og to bombekasterstillinger som kunne beskyte stranden ved Steinvika, som var minelagt.
Resten av stillingene dekket baksiden av fortet, som var minelagt og sperret med et enkelt piggtrådgjerde. I tillegg er det en unik stilling her oppe. En luftvernstilling der det har stått en 20 mm kanon på tre ben som kunne senkes ned i stilling for å kamufleres med en presenning. Denne typen luftvernstilling er det ikke registret i Europa.
På odden som stikker ut fra stranda (Folehavna) ligger det fire skytestillinger med løpegraver og en bunker for ammunisjon. En piggtrådsperring med en bredde på seks meter gikk tvers over fortet og skilte da det indre og det ytre fartsområdet.
På området er det bygget to ammunisjonsbunkere og en bunker for soldatene pr. kanon, samt at det er et stort fjellanlegg og flere mindre for lager, sykestue etc.
Mange av de mindre hyttene som ligger der i dag er bygget som kaserner for soldatene eller kontorbygg og intendantur (murhuset med gitter).
Fortet hadde ikke nok soldater til de forskjellige oppgaven som skulle utføres slik at hver mann ble utdannet til flere ting som luftvern, kanonmannskap og nærstridssoldater. De var ca. 100 til 120 soldater på fortet.
Ellers kan vi se mange enkelmannshull rundt på forte. Disse var dekningsrom for soldater under blant annet flyangrep.
Dette er vår nære historie som vi må ta vare på, dette er kulturminner som vi ikke må ødelegge.
Hva er så situasjonen i dag? Folehavna fort var det første som ble konservert av Skifte Eiendom da området ble gitt tilbake til Folehavna AS. Det er nå slått to hull i betongen, hvorfor vet ikke jeg, men det er vel en tanke om at det er noe der inne, men det er kun tomme rom. Noen har kontaktet Skifte Eiendom og klaget på at det ikke er gjort en bra nok jobb tidligere. Derfor vil nå Skifte Eiendom sikre seg og fylle igjen alt, samt rive en god del for at de skal være "sikre".
Hvordan kan vi få til å bare tette hullene og la resten være som det er?
Kommunen kan overta ansvaret for fortanlegget og utvikle det for kommunens innbyggere. Det kan settes opp en eller flere infotavler etter avtale med eierne. Sett inn en ståldør i to av de store fjellanleggene og arranger omvisninger der noen ganger på sommeren. Trengs det viten og dokumentasjon, er det flere av oss i Sandefjord som vet mye om fortet som gjerne hjelper til. Gjør det gjerne i samarbeid med hytteeierne. Kanskje Skifte Eiendom kan sponse dette arbeidet med noen kroner, det koster vesentlig mer å legge fortet ned.
Dette kan kommunen og hytteeierne ta tak i om de vil ved å be om et møte med Skifte Eiendom. Dere er de eneste som kan stoppe raseringen av disse kulturminnene.
INNSPILL
Yngvar Halvorsen
Publisert torsdag 19. februar 2009 kl. 06:00.

Artikkel i Sandefjords Blad 24.02.09 om bevaring av restene av anlegget, se denne linken http://www.sb.no/article/20090224/NYHETER/530224694/1158
Krigsminnene forsvinner ikke
Når Forsvarsbygg Skifte Eiendom foretar sikringsarbeider på tidligere kystfort, sørger selskapet for at minnene ikke forsvinner.
– Sikringsarbeidet blir alltid utført slik at sporene fra fortiden fortsatt vil være godt lesbare i terrenget, opplyser Trond Nordby.
Et godt eksempel på dette er at etter at løpegraver er fylt igjen med grus, vil det stå igjen en kant på ca. 20-30 cm, slik at en tydelig ser hvor løpegraven har gått.

Bevarer ett fort i Vestfold
Selskapet har et nært samarbeid med Riksantikvaren. Det satses på å bevare ett kystfort i hvert fylke. I Vestfolds tilfelle er det Oddane kystfort i Larvik som er blitt fredet og i dag framstår i ganske original form.
I Vestfold er syv kystfort blitt lagt ned etter krigen.
– Vi har lært mye om hvordan vi skal sikre disse stedene på best mulig måte, sier Trond Nordby.

Men snøen har ført til at arbeidene må utsettes. De vil starte etter at snøen har gått.

Historielaget protesterer
I Sandefjord er planene til Forsvarsbygg Skifte Eiendom Sør blitt møtt med sterk motstand fra flere hold.
Sist ute er Sandar Historielag der et enstemmig styre står bak en henvendelse til kommunen. Historielaget protesterer mot riving og sanering av krigsminnene.
I stedet for å rive bør disse minnene på Folehavna holdes ved like og skiltes slik at de kan vise besøkende et bilde fra en tid i vår nære historie som ikke skal glemmes, mener foreningen.
Restene etter forsvarsverkene på Folehavna er lokale severdigheter som i betydelig grad gjør dette kystområdet attraktivt og spennende å besøke, skriver styreleder Gunlaug Aakerholt i et brev til kommunen.

Trosser motstand
Prosjektleder Trond Nordby i Skifte Eiendom Sør har merket seg motstanden mot saneringsplanene. Men det hindrer likevel ikke at planene blir gjennomført.
Han opplyser at det som nå skal foregå på Folehavna bare er en fortsettelse av sikringsarbeider som ble gjennomført i 1994. Det var en avtale mellom Forsvaret og grunneier Folehavna AS som lå bak disse sikringsarbeidene i forbindelse med at Forsvaret trakk seg ut.
Det har vist seg at de arbeidene som ble utført den gangen ikke har vært tilstrekkelige, og derfor skal de ifølge Nordby fullføres nå.

Armeringsjern ruster
– Bunkerne kan se solide ut fra utsiden. Men i vegger og tak er det armeringsjern som er i ferd med å ruste opp. De kan falle sammen og skade folk. Du kan jo selv tenke deg hva som kan skje hvis en bunker skulle bryte sammen mens det er folk inni den, sier Nordby.
– Noen må ta ansvar for sikkerheten. Vi regner ikke med at Sandefjord kommune vil gjøre det, påpeker han.
Han tilføyer at det vil bli altfor kostbart å holde forsvarsminnene ved like.

Åpning for flaggermus
Bunkerne vil bli revet og restene blir lagt i hauger som overdekkes med jord. Innganger til fjellanlegg vil bli murt igjen for å hindre at folk kommer inn der. De eneste som vil få adgang er flaggermus: Det vil bli laget en liten åpning slik at de kan komme seg inn og ut. Den samme gode service har flaggermusene på Rakke kystfort i Larvik fått. Også der er det gjennomført sikrings- og saneringsarbeider.
Etter at snøen har gått, vil Skifte foreta anbudsbefaring sammen med entreprenører som er interessert i å utføre jobben. Selve jobben er ventet å ta en måneds tid.
Noen må ta ansvar for sikkerheten.
Trond Nordby, prosjektleder
Publisert tirsdag 24. februar 2009 kl. 06:00

Riving av forsvarsanlegg i Folehavna er søknadspliktig, og naboene må varsles.
Skifte Eiendom, som håndterer og selger Forsvarets eiendommer, skulle etter planen begynne å rive bunkere og tette igjen fjellanlegg i mars. Nå blir det utsettelse.
– Vi har kommet til at tiltaket er søknadspliktig, sier bygningssjef Margrethe Løgavlen.
Begrunnelsen er at anleggene ligger i et LNF-område (landskap, natur, fritidsområde) og innenfor hundremetersbeltet fra strand.
Kommunen ser likevel på et varslingsbrev fra januar som tilstrekkelig søknad. Det som mangler er imidlertid nabovarsel til hytteeierne i området.
Før politikerne behandler søknaden skal administrasjonen innhente kommentarer fra Fylkesmannens miljøvernavdeling.

Søkte ikke andre steder
Skifte Eiendom har gjennomført liknende tiltak i andre kommuner, uten å bli bedt om å søke.
– Dette har vi gjort uten problemer i andre kommuner, men vi forholder oss til det Sandefjord kommune bestemmer, sier prosjektleder Trond Nordby.
Tiltakene i Folehavna skal være klarert med Riksantikvaren og inngår i en helhetlig plan for Forsvarets tidligere eiendommer og anlegg. Nordby kan derfor ikke se noe som skulle tilsi at administrasjonen og politikerne skulle si nei. Det eneste han beklager nå, er at arbeidet blir forsinket.
– Nå blir det arbeid i sommersesongen. Det hadde vi håpet å unngå av hensyn til turgåere.
Prosjektlederen understreker at det som skal fjernes eller gjøres utilgjengelig for publikum først og fremst er bunkere og fjellanlegg. Dette skal hindre eventuelle skader på turgåere. Kanonstillingene blir værende.
– Anleggene ligger i grovsprengt fjell, der steiner kan løsne, og armeringer ruster. Tyskerne bygde ikke dette for at det skulle vare evig, sier Nordby.
Arbeidet vil koste mellom én og to millioner kroner.

Mange vil bevare
Sandar Historielag har protestert mot planene. Det er også opprettet en gruppe på nettstedet Facebook, der nær 2.800 personer torsdag hadde meldt seg på mot riving.
– Kan dere vurdere å gi pengene rivingen vil koste til vedlikehold, for deretter å frasi dere videre ansvar?
– Nei. Dette er øremerkede penger nettopp for slike formål. Og det er vår oppgave å rydde opp, selv om det nå er kommunen, og ikke vi, som er grunneier.
Prosjektlederen viser til at det ble utført sikring i Folehavna allerede i 1994, da som et pilotprosjekt. Arbeidet har senere vist seg ikke å være godt nok. I ettertid har det også vært hærverk.
– Kan dere åpne fjellanleggene en helg eller to, slik at folk kan se dem, før de gjøres utilgjengelige?
– Det tar vi ikke sjansen på, sier Trond Nordby.
Dette har vi gjort uten problemer i andre kommuner.
TROND NORDBY, SKIFTE EIENDOM

Artikkel i Sandefjords Blad 09.02.09 side 2; "Hele landet" er for å bevare fortet.

Anlegget ble oppført i 1941 av Wehrmacht under organisasjonen Todt.
Et nytt brakkebyggingsfirma i Sandefjord hadde i 1941 43 ansatte. Et annet firma arbeidet på Folehavna med sprengning og arbeid for Wehrmachts regning med over 200 ansatte. Kilde: Se link1 og link2.

HKAA = bataljonsstab
HKB = batterier
I hele Sør-Norge var det 6 bataljonsstaber og 40 batterier samt 15 stridsvogner.

Kystforsvarets organisasjon i Sør-Norge februar 1945:
Sted: Larvik
Enhet/taktisk betegnelse: Artilleriegruppe Larvik: ART.GR. LARVIK, HKAA 1/980 (HKAA 494)
I./HKAR 980
Sjef: Maj. Günther
Nest høyere enhet: Seekdt. Oslofjord

Opprettet mars 1941 i Ansbach, og kom til Norge i april/mai samme år. Gruppen var ledet av major Günther og hadde sitt sete i Larvik. Det var 6 batterier i gruppen.
En av disse var:
HKB 5/980 Vesteröen (889) med fire 12 cm K379(b), skuddvidde 15.000 meter. Batteriet ble etablert april-mai 1941, og var en kort stund skolebatteri for det tyske hærkystartilleri, før det ble etablert et eget skolebatteri i Stavern. Batteriet forsvarte innseilingen til Sandefjord.

Postadresse/feltpost brukt under krigen til Vesterøya: 02756 5. Batteri, Heeres-Kust-Art. Rgt. 980

Frem til kapitulasjonen skjedde det en del endringer i organisasjonen, hovedsaklig innenfor hærens organisasjon.
Seekommandant Oslofjord:
Nr. 279
Takt. nr. 5/HKAR 980
Sted: Vesterøya (Folehavna)
Våpen: 4 x 12 cm K370/b)
Historikk: Opprettet i mai 1941. Batteriet var frem til januar 1943 skolebatteri for Heeresküstenartillerie i Norge, da det ble avløst av et eget skolebatteri i Stavern for dette formål.

Etter at standardiseringen ble gjennomført hadde Folehavna fra 1957 3 stk. ex MW 56 + DK 59.

Vinteren 1966 hadde Folehavna følgende oppsetning:
Kanoner: 3 stk 10,5 cm
Ildledning: D1
V-varslingsradar: AN-SPN 5
Lyskaster: 2 stk 150 cm
40 mm: 2
20 mm: 4

Nedleggelse av Folehavna/ØSD med 3 x 105 mm i henhold til St. Proposisjon nr 51 (1993-93) skulle skje fra 01.08.1994.

Vesterøen HKB 5/980/Folehavna fort ved Sandefjord
Vesterøen (Folehavna) batteri tilhørte Artilleriegruppe Larvik med betegnelsen ART.GR.LARVIK, HKAA1/980 (HKAA 494) som ble opprettet mars 1941 i Ansbach, og kom til Norge april-mai samme år. Gruppen ble ledet av major Gunther med hovedkvarter i Larvik.

Fortet ble anlagt på Vesterøya ved Sandefjord i april - mai 1941. Betegnelsen ble 5. batteri - 980. Fortet ble utstyrt med 4 stk 12 cm K-370b kanoner. Disse var av fabrikat "Cockerill" og sto på lavett. Skuddrekkevidden var på 15.000 m. Batteriet hadde en rekke utskiftninger av kommandanter i løpet av krigen.
Dem første batterisjefen var Hauptmann Klenner, og sammen med han hadde Leutnant Siebert en sentral rolle i fortets utvikling. Sistnevnte var leder for arbeidsstokken på Folehavna, og hadde i tillegg til ansvaret for fortet en stor interesse for seiling.
Fortet hadde til oppgave å forsvare innseilingen til Sandefjord. I Kjerringvik på andre siden av fjorden satte tyskerne opp et støtteforsvar, men det besto bare av lett flakskyts.

Folehavna ble etter hvert utbygd som kystfestning med kanoner som skulle ha en rekkevidde på 19.000 meter, Flere steder rundt byen, spesielt på Mokollen, var det plassert antiluftskyts og sprengt ut tilfluktsrom og ganger i fjellet. På Færder lå det hele krigen en liten garnison på 24 mann ved forskanset bak piggtråd og bunkers.

Se kilde: Sørlie, Rune og Dyrhaug, Tore; "Vestfold under krig og okkupasjon 1940-45". Krigsårene skildret i tekst og bilder. Tønsberg 1984.

Bildet står i boken Olstad, Finn; "Sandefjords historie", bind 2, side 116.
Bildet er tatt etter frigjøringen der en gutt sitter på en 8,8,cm.

Se også eget nettsted ved nettstedredaktør Yngvar Halvorsen om Folehavna

http://www.sb.no/article/20061113/NYHETER/111130085
Laget nettsted om tursted
Yngvar Halvorsen har vært turgåer i Folehavna i mange år og er samtidig opptatt av vår nære historie. Nå har han laget nettside
Nyheter, Publisert: 13.11.06, Bjørn Hoelseth bjorn.hoelseth@sb.no

Yngvar Halvorsen viser fram en av kanonstillingene på Folehavna. Han mener det er behov for informasjonsskilt, men har også laget en nettside til hjelp for historieinteresserte turgjengere. FOTO: PER LANGEVEI

– Det militære fortet er hovedsaken på nettsiden med adresse www.folehavna-fort.com – først og fremst det "originale" kystfortet tyskerne anla i perioden 1941-45, men også moderniseringen i regi av det norske sjøforsvaret 1957-61 er tatt med, forteller Halvorsen.
– Jeg håper turgåere i området vil finne nettsiden nyttig og interessant. Det er alltid artig å vite noe om det terrenget en går i, og jeg vet at mange har lurt på hva det og det ble brukt til, sier han.
– Mitt ønske er at det etter hvert blir satt opp noen informasjonsskilt som forklarte funksjonen til kanonstillingene som fortsatt er der, løpegravene og nærforsvarsstillingene, brakkene og lyskasterhusene. Men også det som ikke er synlig i dagen eller som ble fjernet da Forsvaret forlot Folehavna: Tunnelene, piggtrådsperringene og minefeltene, sier den historieinteresserte Halvorsen.

92 slike forsvarsstillinger er anlagt rundt om på fortet. De tjente også som dekningsrom ved flyangrep. FOTO: PER LANGEVEI

Tjenestegjort i Forsvaret
Yngvar Halvorsen har tjenestegjort i Forsvaret med tjenestesteder blant annet på Bolærne fort, Rauøy fort og Oscarsborg festning. Han kan derfor forklare installasjonene på Folehavna med fagmannens blikk og bakgrunn. Siden i sommer har han jobbet konsentrert med nettsiden og satt sammen bruddstykker av historisk arkivmateriale til en fortelling om fortet, med kart og historiske bilder fra tyskertida og senere.
Han har fått mye hjelp av Oscarsborg Festningsmuseum når det gjelder innholdet på nettsiden. Her fortelles hva meningen med Folehavna fort var: Å forsvare innløpene til de sentrale deler av Vestfold. Batteriene på Malmøya og Torås hadde samme oppgave. Folehavna, kalt "Vesterøen batteri 5/980" av tyskerne, tilhørte en egen artillerigruppe som ble opprettet i Ansbach i mars 1941 og kom til Norge i april-mai samme år.

Etter 1957 ble fortet oppsatt med denne type kanoner, tre i antall. Tyskerne hadde fire langtrekkende kanoner. FOTO: FORSVARET

Mange fikk arbeid
Mange tyske konstruktører og spesialister ledet anleggsarbeidene, men det meste ble utført av nordmenn som av mangel på annet arbeid utførte grave-, sprengnings- og mureroppdrag på Folehavna. 200 sivile fra Sandefjord og Sandar var sysselsatt der ute ytterst på Vesterøya i to og et halvt år.
Hjemmefronten og den norske regjeringen i Storbritannia sørget imidlertid for å holde seg orientert om alt som foregikk. To milorgkarer ble sendt over til Norge for å ta arbeid og lage tegninger av alt som ble gjort: Bjørn Normann Larsen jobbet som snekker på Folehavna, men var egentlig befal i Milorg. Formannen for tømmermannsarbeiderne Olaf Skovly var med på dekkarbeidet, og begge sørget for at tegningene ble sendt til de allierte i London.
– Folehavna er nå et krigsminne og faktisk også et kulturminne. Selv skulle jeg ønske at dagens eiere og Forsvaret kunne enes om å sette opp en av kanonene igjen, en av dem som ble satt opp der i 1957-61. De ligger lagret i Horten, sier Halvorsen.
Mitt ønske er at det blir satt opp informasjonsskilt som forklarer hva vi ser på Folehavna
YNGVAR HALVORSEN, HISTORIEINTERESSERT NETTREDAKTØR

Etter 1957 ble fortet oppsatt med denne type kanoner, tre i antall. Tyskerne hadde fire langtrekkende kanoner. FOTO: FORSVARET
Kanonen er kanon 1 type 10,5 cm SKC/32 montert i gruben før paddeskjoldet kom på plass. Fortet ble modernisert fra 1957, og bildet er fra 1958.

92 slike forsvarsstillinger er anlagt rundt om på fortet. De tjente også som dekningsrom ved flyangrep. FOTO: PER LANGEVEI

Fjeld, Odd T.: "Klar til strid", Kystartilleriet gjennom århundrene, utgitt av Kystartilleriets Offisersforening, Oscarsborg 1999, ISBN 82-995208-0-0 (Vestfold Fylkesbibliotek q359 K)
Side 129:
1939: " -------- De approberte anleggene for videre utbygging omfattet utbygging av to 15 cm batterier med to kanoner hver på Vardåsen, Sandefjord og Vesterøy. Generalinspektøren likte ikke plasseringen på Vardåsen ettersom stedet lå for langt tilbaketrukket til effektiv å kunne utnytte skytset til støtte av mobile sjøstridskrefter og eventuell beskyttelse av kysttrafikken. Generalinspektøren foreslo derfor gjentatte ganger å ta en av kanonene fra det planlagte Vardåsbatteriet og sette opp som tredje kanon på Torås. Den gjenværende kanon foreslo han omdisponert til Vesterøy slik at dette batteriet også fikk tre kanoner".
Side 241:
1941: "Etter ordre fra WBN ble det opprettet en egen skole for hærens kystartilleri i Stavern. På denne skolen ble det holdt en rekke kurs for offiserer og underoffiserer i kystartilleridisipliner. Batteriene på Rakke og på Vesterøen ble brukt som skolebatterier. Mot slutten av krigen ble det montert egne kanoner i Stavern slik at man slapp å reise ofte ut til batteriene".