De som satt i tysk fangenskap forteller

Tilbake til meny for krigsminner


Spørreskjema for jøder fra Sandefjord: http://arkivverket.no/URN:db_read/db/33979/1/?size=medium&mode=0

http://www.sb.no/article/20060919/KULTUR/109190082
"De overlevende"
19 norske kvinner og menn forteller om sine liv i Hitlers fangenskap. Forfatter: Mari Jonassen. Lanseres i morgen, onsdag 20. september.
Tone Merethe Ude tone.merethe.ude@sb.no
Kultur, Publisert: 19.09.06

Her er utdrag fra kapittelet om Maria Gabrielsen:
Julingen
"Plutselig hørte vi nøkkelen i døra, og vi tenkte at vi skulle få mat. Det første mamma gjorde da hun kom inn, var å ta teppebankeren som hang ved døra og gi søsteren min på krakken juling. Hun sto nærmest. Vi andre ble så forferdelig redde, gjemte oss under senga og andre steder vi kunne krype under. Hun trakk fra én etter én. Alle fikk juling."
Ankomsten
"Da vi kom til Theresienstadt, kjørte toget rett inn i leiren. Tyskerne kom og skrek at alle måtte ut, alt måtte stå igjen. Vi skjønte ikke mye av det hele. Vi måtte kle av oss og dusje. Etterpå klippet de av oss håret. Klærne skulle bli desinfisert, sa de. Jeg ble faktisk dusjet og kom levende ut! De hadde ikke gasskammer i Theresienstadt på dette tidspunktet, bare krematorium.
Soldatene
"De kom ridende på hester, med støvler og ridebukser, kom trampende og ropte og skrek. Da måtte vi sitte stille. Jeg har siden alltid vært redd for uniformer."
Gjensynet med moren
"Jeg så på henne, jeg stirret rett inn i øynene hennes. Alle vi barna hadde brune øyne og mørkt hår etter far, men hennes: De var så blå, så blå at det stakk." (...) "Jeg fikk sjokk. Det var fælt. Moren min var ikke snill, hun var forferdelig."
 

http://www.sb.no/article/20060919/KULTUR/109190083
Skulle gasses 9. mai
Maria Gabrielsen og de andre fangene i Theresienstadt skulle gasses i hjel 9. mai 1945. Dagen før ble de reddet.
Kultur, Publisert: 19.09.06
Tone Merethe Ude tone.merethe.ude@sb.no

– En stund etter at russerne kom og befridde oss 8. mai 1945, fikk vi vite at det var planlagt at vi skulle til gasskammeret 9. mai 1945. De hadde nettopp bygd et gasskammer, og det var mangel på gass som gjorde at det ikke hadde skjedd før, forteller Maria Gabrielsen til Sandefjords Blad.
Hun kan ikke annet enn å takke Gud for at hun og hennes seks søsken kom levende fra helvete på jord. Selv om den eldste broren hennes var veldig syk og ble sendt fra Theresienstadt en periode, kom han tilbake i live.
Mange av fangene døde av feil- eller underernæring, sykdom, kulde eller andre forhold – dersom de da ikke ble sendt til gasskammeret. Kanskje var det flaks, kanskje var det andre forhold som reddet Maria Gabrielsen og søsknene.
– Det kan være at de ble litt bedre behandlet enn andre, sier de bare var halvt jødiske, sier Mari Jonassen, som har skrevet boken "De overlevende".



http://www.sb.no/article/20070313/KULTUR/103130095
Terapeutisk bokutgivelse
Maria Gabrielsen fra Helgerød har gitt ut sin sterke krigshistorie i bokform. For henne er det terapi å fortelle om opplevelsen.
Aleksander Limkjær aleksander.limkjer@sb.no
Artikkel i Sandefjords Blad, Kultur, Publisert: 13.03.07

Maria Gabrielsen vil at hennes bok skal være en del av kampen mot nynazisme. Her er hun flankert av forfatter Oddvar Schjølberg og utgiver Helga Arntzen.
Foto: Aleksander Limkjær

I korte trekk handler boken "Angitt av mamma" om hvordan Maria, hennes seks søsken og jødiske far ble angitt av deres egen tyske mor og kone da annen verdenskrig brøt ut. Faren ble drept i Auschwitz, men alle de syv barna utrolig nok overlevde årene i konsentrasjonsleiren Theresienstadt i Tsjekkia.
– Hvordan et menneske kan gjøre noe sånt mot sine barn kommer jeg aldri til å forstå, sier Maria Gabrielsen.
I dag synes hun det er godt, men veldig tøft å snakke om opplevelsen.
– Jeg orker ikke å lese så mye av boken om gangen. Jeg lever meg inn i det, og det blir for sterkt, sier hun.
Ingen av hennes to gjenlevende søstre snakker om det som skjedde med søskenflokken under krigen. 3. august 1947 kom 60 underernærte østerrikske barn til Norge for å bli "fetet opp". Blant dem var Maria og to av søsknene. Ingen av dem forlot Norge igjen. Tre av de andre flyttet til andre land, mens en ble igjen i Østerrike.
Først for 14 år siden etter to år hos psykolog klarte Maria Gabrielsen å fortelle om opplevelsene sine. I dag er hun glad for at hun klarer det. Siden 2004 har hun reist med Aktive Fredsreiser og norsk skoleungdom til konsentrasjonsleirer et par ganger i året.
– Første gangen var det grusomt, og det er fortsatt ille. Det bringer fram fortrengte minner, sier hun.
Hun gjør dette fordi hun mener det er viktig å lære ungdom om hva som kan skje hvis destruktive krefter kommer til makten.
– Det er fortsatt mye elendighet i verden, sier Maria
Boken "Angitt av mamma" er forfattet av Oddvar Schjølberg, og gitt ut på Aktive Fredsforlag, som er en del av Aktive Fredsreiser. Boken er i første omgang ikke å få kjøpt hos bokhandlere, men det er tenkt at skoler kan kjøpe inn boken billig, for så å selge den videre til inntekt for turer til konsentrasjonsleirer

http://www.sb.no/article/20060919/KULTUR/109190081&SearchID=73312732414656
Sendt til nazistene av mamma
En mamma skal være den tryggeste havn. Men Maria Gabrielsens mor sendte sine syv barn rett i nazistenes klør.
Tone Merethe Ude tone.merethe.ude@sb.no
Kultur, Publisert: 19.09.06

Som niåring ankom Maria Gabrielsen (72) konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Det sørget moren hennes for. Nå er 72-åringens historie en del av boken "De overlevende", skrevet av Mari Jonassen.
FOTO: OLAF AKSELSEN


Forfatter Mari Jonassen (til venstre) synes Maria Gabrielsens historie om fangenskapet er spesiell, fordi Maria bare var ni år da hun kom til konsentrasjonsleiren Theresienstadt.

– Hvis mamma hadde levd, og kommet krypende og bedt om en brødskive, ville hun aldri fått det.
Det er Maria Gabrielsen (72) på Helgerød som forteller om hva hun tenker om sin egen mor. Moren er for lengst død, men det fjerner ikke vonde minner.
Forteller i bok
Hennes sterke historie om moren som forrådte henne og seks søsken på det groveste, er en av 19 tidsvitners fortellinger om hva de overlevde som nazistenes fanger under annen verdenskrig. I boken "De overlevende", ført i pennen av Mari Jonassen, er Marias skjebne viet 20 sider.
Maria var født i Wien, som nummer fem i søskenflokken på syv. Faren var jøde, moren opprinnelig katolikk. Forholdet mellom foreldrene ble svært dårlig da familien opplevde jødehets etter at Østerrike ble innlemmet i Det tyske riket i 1938. Moren ville skille seg og gifte seg med en ny mann, men faren nektet skilsmisse.
Angitt av moren
– Hun banket oss med teppebankeren, og vi fikk aldri ta imot maten som naboen tilbød oss, forteller Maria.
De fire yngste barna, deriblant Maria, ble sendt på barnehjem i 1940. De opplevde det som en befrielse å komme bort fra moren. I 1942 anga syvbarnsmoren sine to eldste barn som jøder, og året etter anga hun ektemannen til Gestapo.
I april 1943 ble Maria og alle søsknene sendt fra Wien til konsentrasjonsleiren Thersienstadt i Tsjekkoslovakia. Da var Maria ni år.
Panikk av sprøyter
– Det er et under at vi overlevde – alle sammen, sier Maria lavmælt.
Over 140.000 mennesker var innom Theresienstadt i løpet av krigen. Bare 15.000 av dem overlevde.
Det verste for Maria under de nesten to årene hun var i leiren, var at hun ikke fikk være sammen med søsknene sine. Men også andre hendelser satte kraftige spor.
– I perioder fikk jeg sprøyter annenhver dag, og jeg måtte ligge på en trebenk. Jeg ante ikke hva det var i sprøytene. Derfor hadde jeg absolutt lege- og sprøyteskrekk i mange år, og fikk fullstendig panikk dersom slikt ble nevnt, forteller Maria.
Bearbeidet skrekken
Gjennom to år hos psykolog fikk Maria bearbeidet skrekken og de vonde opplevelsene. I dag lever 72-åringen et godt liv med ektemannen Asbjørn Gabrielsen, og de har snart vært gift i 50 år. De traff hverandre da Maria etter noen år i Norge jobbet på en gård i Tjølling.
Maria sier hun har sluttet å hate moren, men at hun aldri glemmer. Hvordan kunne en mor svike sine barn på det groveste?
– Jeg tror hun ville berge sitt eget skinn, hun som var germaner og hadde en jødisk mann, sier Asbjørn Gabrielsen.
– Jeg tror hun bare ville bli kvitt oss for å få giftet seg med kjæresten, sier Maria.
– Hvis hun hadde levd i dag, ville du ha bedt henne om en forklaring?
– Nei. Jeg ville aldri ha møtt henne, snakket med henne. Hun er en ikke-person, slår Maria Gabrielsen fast.
Det er et under at vi overlevde – alle sammen.
Maria Gabrielsen (72)

http://www.sb.no/article/20050528/NYHETER/105280093
Nyheter, Publisert: 28.05.05, Asle Rowe asle.rowe@sb.no
Fikk resten av erstatningen
Finn Løke har tidligere fått 48.000 kroner i erstatning for tvangsarbeid i tysk fangenskap. Nå har han fått resten.

Finn Løke har fått erstatning for fangenskapet i Tyskland for 64 år siden.
Foto: Olaf Akselsen

Sandefjords Blad skrev i fjor om at Løke uventet fikk 48.000 kroner i erstatning fordi han i noen måneder i 1941 oppholdt seg i tysk fangenskap. Under hvalfangsten ble skipet hans overtatt av tyskerne, og fangsten beslaglagt.
Lite mat
Deretter ble mannskapet ført til fangeleiren Neuengamme i Tyskland, men løslatt etter noen måneder i fangenskap. Nå har Løke fått nok en sjekk i posten, og denne lyder på litt over 15.000 kroner.
– Vi led ingen nød i tysk fangenskap. Det var aldri snakk om noen mishandling, men vi fikk lite mat. Det var ikke så farlig, for vi var alle forspiste etter hvalfangsten. Vi levde som grever om bord på hvalbåtene, sier Løke.
Til Tyskland
Mannskapet ble fraktet fra Stettin til Norge i skipet "Donau" i juni 1941. Turen tok flere uker, for "Donau" måtte unngå engelske skip i området. Da de kom til Norge ble nordmennene satt fri.
– Jeg har ikke hørt om andre som har fått erstatning for fangenskap i Tyskland, men jeg antar mange av dem er døde nå. Jeg var jo ganske ung, bare 20 år da jeg ble tatt til fange. Disse siste pengene skal jeg kanskje bruke til en biltur til Neuengamme med sønnen min. Kanskje finnes det ennå rester av fangeleiren, og den hadde det vært morsomt å se igjen, sier den spreke 84-åringen.
Det er Den internasjonale organisasjon for migrasjon og den tyske stiftelsen Erindring, ansvar og fremtid som betaler erstatningene på vegne av den tyske stat.

http://www.sb.no/article/20040330/NYHETER/103300016&SearchID=73312733703053
Krigserstatning 63 år for sent
Finn Løke skjønte lite da et brev dumpet ned i postkassen hans i forrige uke. Med en sjekk på 48.000 kroner oppi.
Nyheter, Publisert: 30.03.04 Sigurd Øie Sigurd.oie@sb.no

– Dette brevet og pengene for "slavearbeid" kom jammen overraskende, sier Finn Løke (83). Han er takknemlig for at tyskerne vil gjøre opp for seg.
FOTO: KURT ANDRÉ HØYESSEN

– Jeg ble mer og mer forundret ettersom jeg leste brevet. Der sto det nemlig at jeg hadde fått "erstatning for slavearbeid", forteller Finn Løke (83).
Det viste seg å være 75 prosent av en krigserstatning. Finn Løke satt nemlig i tysk fangenskap i noen måneder i 1941, etter at hvalbåten han jobbet om bord i, ble kapret av tyskerne.
Ble oppringt
– Jeg husker at jeg ble oppringt av et kontor i Tønsberg, som fortalte at jeg kunne søke erstatning. Jeg husker at jeg var i Tønsberg, men jeg sendte aldri noe brev. Det må kontoret ha gjort. Dette kom som en gedigen overraskelse, sier Finn Løke - takknemlig tross alt:
– Det er veldig lenge siden jeg satt i tysk fangenskap, men dette viser at Tyskland er villige til å gjøre opp for seg. Det setter jeg svært stor pris på, sier den spreke 83-åringen, som runder 84 i juni.
Finn Løke dro på hvalfangst i 1939, som førstereisgutt. Mens han var i isen, kom krigen til Norge. Hele hvalfangstflåten overvintret i Halifax i Canada.
– Jeg jobbet på "Rossen", og "Pelagos" var kokeriet vi leverte til, sier han.
Kapret av tyskerne
Våren 1940 reiste hvalfangstflåten ut i isen igjen. Da store deler av sesongen var over, kom tyskerne og rappet hele fangsten.
– Jeg skulle på vakt en natt klokka to om natta. Han jeg avløste, sa at tyskerne satt i byssa. Det lo jeg godt av, men han snakket sant. De hadde sneket seg om bord i kokeriet via en sivil lastebåt med skjulte kanoner, og kom om bord i hvalbåtene i motorbåter. Der og da ble sesongen avbrutt, forteller Løke.
Hvalbåtene ble beordret til Bordeaux i Frankrike, en tur som tok syv-åtte uker fra Sørishavet.
– Her endte vi mannskapet i en leir, der vi satt innesperret mellom en og to måneder. Det var dårlig stelt med mat. Vi var 24 mann på rommet, og vi måtte dele en bøtte dårlig suppe, mens vi var fem mann på et brød.
Neuengamme
– Hva skjedde videre?
– Vi ble stuet om bord på et lite skrangletog, som brukte fire-fem døgn på turen til Neuengamme ved Hamburg. Vi måtte sitte fem mann på en trebenk natt og dag - vi fikk ikke lov til å legge oss for å sove. Vi sov sittende. I Neuengamme var vi også mellom en og to måneder i fangeleiren, og også her var det smått med mat. Så ble vi sendt hjem til Norge. Jeg var hjemme i Sandefjord i juni 1941, vel to år etter at jeg dro på hvalfangst, minnes Løke.
Han tok ikke skrekken av sin første hvalfangsttur, og hadde totalt syv sesongen på isen.
– Hva skal du bruke pengene til?
– Først må jeg få dem av banken! Men jeg skal vel finne ett eller annet "hull" å putte dem i, smiler Finn Løke.
Og lurer på om han skal besøke Neuengamme, samtidig som han besøker barnebarnet Frank Løke, som spiller profesjonell håndball i Tyskland.

http://www.sb.no/nyheter/lever-takket-vere-en-grenselos-1.6187234